En lenger (og bedre) versjon av dette innlegget er publisert på bt.no: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/Mg8O5K/De-brysomme-foreldrene 

En av de meste leste og delte sakene på bt.no akkurat nå, er en sak om Andrine som er så irritert på andre foreldre at hun lurer på om det finnes skjult kamera på foreldremøtene. De er altså så teite at de må være skuespillere. Det er flott med engasjerte foreldre som forsvarer skolenes praksis, men jeg har to problemer med dette innlegget.

For det første så bygger Andrines tanker på en del antagelser om andre foreldres oppdragerevner. Det bør man være forsiktig med, tenker jeg, og så synes jeg at det er litt ekkelt at akkurat disse sakene har en tendens til å bli flittig delt. Er det av en slags selvtilfredshet? Spesielt var det også at jeg leste denne saken kort tid etter denne artikkelen om såkalte curlingforeldre. Foreldre vil barna godt, og det finnes sikkert like mange veier til det som det finnes familier. Snakk sammen, lytt til hverandre, heller enn å henge ut andre foreldre i leserinnlegg.

For det andre så adresseres ikke det jeg – både som lærer og forelder, anser som det virkelige problemet med foreldremøter. De aller fleste foreldremøter jeg har vært på, har vært rene informasjonsmøter, der det gjerne stilles både krav og forventninger til foreldre, men ikke åpnes opp for prosesser der foreldre kan komme med innspill, og si noe om hva de forventer. Selv har jeg sittet og brent inne med både kritiske spørsmål og kommentarer, fordi at jeg ikke har lyst til å fremstå som den brysomme lærermammaen. Jeg skulle ønske at man i foreldremøter åpnet for samtalegrupper om ulike tema, for at foreldre kunne med innspill, og for at kritiske stemmer kunne blitt hørt (og om nødvendig – dempet). De er faktisk viktige for å få til endringer.

Foreldre vil det beste for barna sine, og skolen skal være en samarbeidspartner. For å skape en god og inkluderende skole, så bør begge parter legge bort antagelser og fordommer, og lytte, diskutere og samskape.