Et slags innlegg i debatten om debatten

Jeg er for en gangs skyld litt enig med Kristin Clemet. Debattklimaet på sosiale medier er ikke alltid så hyggelig, og det innbyr ikke alltid til debatt. Men jeg tenker at hun, og andre representanter for tenketanker kanskje må ta litt av ansvaret.

Den offentlige debatten er ofte svært polarisert, og det brukes både stråmannsargumentasjon, hersketeknikker og latterliggjøring for å «ta» motparten. Jeg kan selv både humre og servere hjerter på twitter når jeg ser noen gjøre narr av mine meningsmotstandere, men jeg sitter ofte lenge og skriver og sletter før jeg tyr til latterliggjøring selv. Oftest lar jeg være å ytre meg slik. Hvem vil vel høre på meg hvis jeg gjør narr av dem først?

Jeg er ikke alltid like flink. For eksempel så fant jeg en barnslig latterliggjøring når jeg skulle finne fram til denne «patentdokumentasjonen» min:

Poenget var jo selve denne appen. Noen ganger er den ekte frontallappen i ustand. Sterke følelser kan føre til at vi gjør ting overilt – også å skrive ting på sosiale medier. FrontalAPPEN kunne hjulpet oss, ved å bruke algoritmer til å se om ytringen vi var i ferd med å komme med var innenfor lovens og anstendighetens grenser, og gi oss grønt lys om den var det, eller legge til automatisk ventetid før publisering om den ikke var innafor. Dersom Facebook eller Twitter ønsker å kjøpe ideen min, er jeg villig til å diskutere.

Fra spøk til alvor; (Ja, det var *mest* spøk)

Vi skriver mye dritt på sosiale medier. Vi lager tydelige skiller mellom «oss» og «dem», og vi tolker i verste mening. Vi sluker alt som gir kognitiv resonnans i våre ekkokamre, og avviser de som sitter i ekkokammeret ved siden av for troll. Vi møtes sjelden utenfor skyttergravene; ikke engang for å feire jul. I kulturkrigen har ikke identitetskrigerne felles grunn.

Etter sin opptreden i dagsnytt 18, argumenterte Eivind Trædal med at det ikke finnes noen mellomting mellom rasisme og antirasisme, og at det ene er ulovlig og umoralsk, mens det andre skal være en selvfølge. Jeg er helt enig, som jeg nesten alltid er. Men jeg skulle ønske at vi hadde en måte å snakke til hverandre som likeverdige mennesker allikevel. Målet med debatt skal ikke være å finne en gylden middelvei, men å få meningsmotstanderne til å endre synspunkt!

Da Deeyah Khan møtte fienden, endte en av dem med å melde seg ut av den amerikanske nazi-organisasjonen. Flere av nazistene sa at de jo ikke ville skade henne; hun var jo vennen deres! Hun møtte dem som medmennesker, på tross av at de uttalt hatet feministiske muslimer som henne. Hun snudde det andre kinnet til, og hun møtte dem med mer demokrati, mer åpenhet, slik vi alle skulle gjøre.

Selv gjør jeg så godt jeg kan dersom jeg møter noen som debatterer på en ufin måte. Jeg prøver å stille spørsmål, og argumentere på sak, heller enn på person. Dette har ført til at jeg har blitt blokkert av en god del av dem jeg vil karakterisere som troll (Personer som først og fremst ønsker å provosere og sjokkere, ikke ha en faktisk debatt). Bare unntaksvis har jeg sett det som nødvendig å blokkere noen selv, og da heller for at jeg ønsker å dempe støy, enn at jeg på noe vis har følt meg krenket.

I den amerikanske tv-serien «Here and now» får vi et bilde av tidsånden i USA. Her skildres en del av den amerikanske kulturkrigen, der ungdom klassifiserer seg som «woke» (venstresiden) eller «red-pilled» (høyresiden). Begge kjenner en sterk tilhørighet til en identitet, der den andre siden er «avslørt» og konsprasjonsteoriene får herske. Vi har rett, og har sett lyset; de andre tar feil og er blitt lurt. I serien nekter en afroamerikansk kvinne en hvit aktivist å sette opp en «Black life matters»- plakat på butikkdøra hennes, og blir beskyldt for å være en «race traitor». I et slikt debattklima kan man ikke kritisere sine egne, og da trues både ytringsfrihet og demokrati. Så langt er vi heldigvis ikke kommet her, men jeg skal innrømme at jeg noen ganger kvier meg for å kritisere retorikken til mine meningsfeller i frykt for at jeg skal bli stemplet som en fra «den andre siden». Det er litt skremmende. Jeg mener at vi både skal fordømme ekstreme ytringer, og noen ganger få lov til å si at «Slik ville ikke jeg sagt det», når fornuftige meninger fremsettes på en ufin måte.

Men hva har Kristin Clemet og tenketankene med sint ungdom i USA å gjøre?

Jeg tror at tenketankene, med sin bestilte forskning, har gjort at debatten i større grad har handlet om å slå hverandre i hodet med tall og fakta, og i mindre grad om ideologisk meningsbryting. Vi later som om det finnes sannheter der det ikke gjør det. I skoledebatten – som jeg kjenner best, later man som om det finnes en sann oppskrift på hva som fører til elevers læring, og at det sågar kan måles. Hva skjer da når sannhetene avsløres som løgn? En skepsis mot det offentlige, politikerforakt og konspirasjonsteorier kan godt bli resultatene, og sammen med økonomiske nedgangstider, har vi den perfekte grobunn for populister og ekstremister.

Framover skal jeg fortsette å gjøre mitt beste for å møte mine meningsmotstandere på en anstendig måte. Dersom de med monotone og sindige stemmer serverer polert dritt, skal jeg med monoton og sindig stemme skrape av lakken. Men jeg skal også i større grad ta i bruk frontallappen når jeg deler ut hjerter på twitter, benytte meg av de ekstra 100 tegnene til å bruke ord som «litt» og «kanskje», og be om litt mindre sinnatagg i monitor. Gjør vi alle det, får vi forhåpentligvis en debatt som opplyser, heller enn å latterliggjøre, et debattklima som fokuserer mer på sak enn på retorikk, og en hel haug av sindige stemmer som snakker fornuft! 

 

2 thoughts on “Et slags innlegg i debatten om debatten

  1. Interessant innlegg. Du skriver at poenget med en debatt er å overbevise meningsmotstandere. Er ikke det bare et mål med en debatt? Bør ikke målet med en debatt (også) faktisk være å utvikle sine egne synspunkter, altså at man selv blir klokere og mer opplyst. Hvis folk går inn i debatter med en innstilling om selv å utvikle, og sågar kanskje endre, sine synspunkter, tror jeg debatten vil foregå ganske annerledes enn om man går inn i en debatt som om det var en boksekamp.
    Jeg tror jeg ikke er enig med deg når du skriver at målet med en debatt ikke er å finne en gylden middelvei. Målet med en debatt (eller drøfting) bør nettopp være å sammen finne gode svar. Om det er en middelvei eller en vei på «en av sidene» har mindre betydning.
    Takk for gode blogginnlegg.

    • Joda – diskusjoner kan og bør i noen tilfeller føre til både gylne middelveier og nye løsninger, men her hadde jeg nok mer prinsipielle verdidebatter i tankene når jeg skrev. Takk for kommentar og fin tilbakemelding!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s