Klikk, løgn og julemirakler.

Postet den av
Svar

Rett før jul skjedde ikkje mindre enn eit julemirakel i redaksjonen til Stavanger Aftenblad. Dei fekk i fanget ei sak så klikktastisk, at dei nesten kunne nytte krigstypar om den oversekulariserte julefeiringa. Saken blåste opp og spreidde seg. Aftenbladets Leif Tore Lindø skreiv i ein tweet at «You can’t make this shit up». Vel. Jo.

Eg meiner å hugse at eg og var ein av dei som delte saka – forhåpentlegvis med ein kommentar om at dette ikkje kunne stemme. Eg tenkte òg at nynninga av «Deilig er jorden» var eit estetisk grep, ikkje sensur. Her har Aftenbladet misforstått med veten og vilje.

For sjølv om eg ikkje har stor kjennskap til Nylund skule, kjenner eg godt skulen sitt «indre liv». Omtrent ei veke før Nylund liksom sensurerte julesongar, lo eg og ein kollega så me grein av denne. Du kan trygt seie at det var vanskeleg å halde seg alvorleg når ungane på skulen song «Eit barn er født i Betlehem.» Om liksomsensuren på Nylund blei gjort over ein kopp kaffi og ein god latter, eller om det var eit alvorleg forsøk på å forsøke å sekularisere jula, veit me ikkje noko om. Det var vertfall ikkje eit dokument som skulle ut blant folk.

Når det likevel skjedde, så er det òg ein konsekvens av det som skjer i ein skule sitt indre liv. Ein sjuk lærar kom tilbake til jobb rett før jul. Eg trur ingen i heile verda kan forstå akkurat kor travelt det er. (Kanskje ein journalist som vil rekke deadline, og ikkje sjekkar kjeldene sine grundig nok?) At feil dokument hamna på den aktuelle læraren sin vekeplan er sånn som skjer. Mest sannsynleg las han/ho berre overskrifta. Sjølvsagt byrja elevane i denne klassen å øve, og foreldra byrja å stusse på kva som gjekk føre seg.

Denne ikkje-saka har fått god og grundig kritikk allereie. Både Doremus Schaefer og skulesjef i Stavanger Jørn Pedersen har kommentert og forsøkt å rette opp. Det er først når redaktør Lars Helle melder sitt tilsvar til Pedersen, eg blir skikkeleg provosert. Han seier mellom anna at det ikkje peikast på faktafeil i den opphavlege saka. Ingressen her er:

«Uenighet om hvordan høstsemesteret skal avsluttes ved Nylund skole i Stavanger, har ført til at ord som «nissunger», «julenissen» og «julen» er tatt bort fra kjente julesanger. Og julesangen «Deilig er jorden» får ikke elevene synge. Den skal bare nynnes»

Her er det i følge skulen, faktafeil frå første komma. Men Helle meiner at dei visste kva intensjonane til skulen var og at «I ettertid har flere hatt behov for å skifte mening, endre oppfatning av saksgangen og nyansere standpunkter.» Her vel altså Helle å mistenkeleggjere og umyndiggjere dei frå skulen som seier at saka er misforstått, heller enn å sjølv ta ansvar for slett journalistikk. Det ville vore, som han sjølv seier «både lovlig og en veldig ærlig sak». Saken skulle vore dementert så snart rektor ved skulen sa ifrå om at Aftenbladet hadde misforstått. Dei burde òg ha skjønt at denne saka var for sensasjonell til å vere sann. Slike julemirakel skjer ikkje.

For meg står Helle fram som sutrete og avkledd. Det gjer at Aftenbladet blir ei avis utan journalistisk integritet. Eg blir flau på deira vegner.

Måtar å undervise Ibsen, sjølv om han ikkje nemnes i læreplanen

Postet den av
1

Eg klarer ikkje heilt å bestemme meg for kvar eg står i kanondebatten. Der er eit slags (kunstig?) spenningsfelt mellom det å formidle vår felles kulturarv, og det å sjå den einskilde elev. Eg veit ikkje kvar eg skal setje pila mi der, og difor hald eg ho foreløpig i handa mens eg tenkjer på noko anna. Og i juleferien har eg tilfeldigvis tenkt ein del på Ibsen. Ibsen er jo forfattaren som tilsynelatande står på spel. Det er vertfall han som nemnes mest i debatten over at han ikkje nemnes i læreplanen. Men eg har altså tenkt på han, og til og med snakka med mine barn på 4 og 6, om han. Då tar det sjeldan lang tid før ideane kjem. Korleis kan me undervise Ibsen, både for liten og stor?

Ibsen i Barnehagen

I rammeplanen for barnehagen heiter det – under overskrifta «Kunst, kultur og kreativitet»

  • (Barna) utvikler sin følsomhet til å lytte, iaktta og uttrykke seg gjennom allsidige møter med og refleksjon over kultur, kunst og estetikk
  • (Personalet) sørge for at barn opplever lokale, nasjonale og internasjonale kunst- og kulturuttrykk og at de får møte kunstnere

Her ville eg nytta Griegs musikk til Peer Gynt som ein inngangsport til Ibsen. Alle barn (og eg) elskar å danse og trampe til «Dovregubbens» hall, og late-vakne, med strekk og gjesp, til «Morgenstemning». Barna kan danse, teikne og leike til musikken og saman fabulere om kva som skjer i skodespelet når musikken kjem. Barnehagelærarane kan gjenfortelje delar av stykket til musikken, og dei kan fortelje om den verdsberømte Henrik Ibsen som har skrive dramaet.

Ibsen i småskulen

  • leke, improvisere og eksperimentere med rim, rytme, språklyder, stavelser, meningsbærende elementer og ord
  • samtale om personer og handling i eventyr og fortellinger

Det er ikkje Ibsen, men han nemnes. Eg ville har brukt regla «Runde, rare Rulle Rusk» av André Bjerke. Mens ein leiker med rim, kan ein snakke om kven Ibsen var, og kvifor Bjerke val han i regla. Kanskje kan regla vere modelltekst der elevane jobbar med andre store forfattarar og bokstavrim?

Ibsen på mellomsteget

  • presentere egne tolkinger av personer, handling og tema i et variert utvalg av barne- og ungdomslitteratur på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samisk
  • beskrive utviklinga i levekåra for kvinner og menn og framveksten av likestilling i Noreg

Ein forenkla gjenfortelling av «Et dukkehjem» kan brukas for å jobbe med disse måla i norsk og samfunnsfag. Elevane kan lage og vise korleis dei trur Nora ville ha vore i dag. At Nora blei, i fleire land der stykket blei framført, bør diskuterast. Finnast det land i verda som ville ha endra det no?

Ibsen på ungdomssteget

  • drøfte viktige omveltingar i samfunnet i nyare tid, og reflektere over korleis dagens samfunn opnar for nye omveltingar
  • presentere tema og uttrykksmåtar i et utval sentrale samtidstekster og nokon klassiske tekster i norsk litteratur

Les «En folkefiende» og diskuter parallellar til dagens samfunn. Her kan ein trekkje inn klimaendringar, konspirasjonsteoriar, Trump og det postfaktuelle samfunn.

Ibsen på vidaregåande

  • analysere, tolke og sammenligne et utvalg sentrale norske og noen internasjonale tekster fra ulike litterære tradisjoner fra romantikken til i dag, og sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng
  • lese og analysere tekster på bokmål og nynorsk i ulike sjangere og ta stilling til spørsmål tekstene tar opp, og verdier de representerer

Les «Gengangere». Korleis ville dette dramaet ha utspelt seg i dag? Kan det setjast opp som eit slags multimodalt verk der ein nytter sosiale media, video og tekst (a la SKAM)?

Nyspråk og vrøvl, eller profesjonsspråk?

Postet den av
Svar

Litteraturvitar Knut Hoem har den siste veka satt i gang debatten som mange skulefolk har venta på. Den burde me kanskje hatt for 10 år sidan, då læreplanen var ny? Den handlar om innhald i læreplanane, og i læreverka. Ein av dei sentrale endringane i LK06, var at me lærarar skulle vere fri til å sjølv tilpasse innhaldet i undervisninga, slik at våre elevar kunne tileigne seg kompetanse i tråd med måla. Kva har skjedd? Har me ikkje takla fridomen? Ville me ikkje eigentleg ha han? Eller er det noko anna?

Etter innføringa av læreplanen har det blitt bygd opp kompetansesenter for lesing og skriving. Forsking er gjort, språk er skapt. Fleire tusen lærarar har fått etter- og vidareutdanning. Læringsstrategiar, førlesing, VØL-skjema og læringsmål er ord med innhald for dei fleste lærarar. Kanskje ein må vere lærar for å forstå lærarane sitt språk, slik ein må vere lege for å forstå legane sitt språk? Kanskje me lærarar endeleg har eit profesjonsspråk?

Eg stussar altså litt på kvifor lærarar tilsynelatande har ynskja Hoem sin kritikk velkomen. Profesjonelle lærarar tar profesjonelle val av innhald i sine fag, og dei let ikkje læreverk styre. Ein norsklærar eg kjenner seier han kunne klart å undervise Ibsen eit heilt år, og framleis halde seg innanfor kompetansemåla. Eg synast Hoem bommer litt. Han er jo litteraturvitar. Ikkje rart han ikkje kan skulespråk.

Når det er sagt; nei til lærebok, nei til unødige nyord i undervisninga og nei til alt for mange mål. Men det må vere mitt profesjonelle val. 

(Og ja til ungar som les:)

Den snille nabokjerringa

Postet den av
Svar

Eg gjorde noko skikkeleg dumt ein gong da eg var liten. Meg og systera mi satt bak ein jordhaug da dei jamnaldra naboane våre kom ut. «Hiv stein på Kristina» sa eg. Systera mi lydde. Så sprang vi heim i full fart. Ho hadde truffe midt i pannen, og steinen var ikkje liten…

Ikkje lenge etter kom telefonen. Me kunne høyre at mamma var svært alvorleg, men ikkje noko om kva som blei sagt. Så kom ho inn til oss. «De må gå opp til Janne Helen og Kristina. De skal få kjeft.» Me visste at det kom, og vegen forbi dei to husa som skilde oss var alt for kort. Det var ungane som møtte oss i døra trur eg. Mora stod bak og smilte. Me fekk Kjeft (med colasmak) og boller. Eg kan ikkje eingong hugse om me snakka om såret i pannen til Kristina. Men eg hugser skamma mi. Eg kjenner ho ennå.

Mora til venninnene våre var ikkje ei kjerring i det heile tatt, ho var ung og tøff, men kanskje ikkje heilt slik som Jens Stoltenberg snakka om i si nyttårstale etter 22/7. Den type nabokjerringer blir no kalla «eliten» og «hylekoret». Det er både dei som svarar med samme låge mynt – og dei som følgjer Michelle Obama sitt råd om å «go high». Heilt opp til sin høge hest, der motstanden berre kan leggja seg ned og late seg trampa på. Trampa heilt ned i ei gjørmete offerrolle.

Mi oppfordring om å forsøke å vere snille nabokjerringer vil nok av den eine sida bli oppfatta som naiv, medan den andre sida vil sei at også eg er patroniserande (matroniserande?) og set meg sjølv høgare enn dei. Begge har sikkert litt rett i det.

Så kva er det den snille nabokjerringa gjer? Eg tenkjer at ho seier noko sånn som dette: «Eg er djupt ueinig med deg, og eg kjem mest sannsynlig ikkje til å endra standpunkt, men eg er genuint interessert i å høyre om kvifor du tenkjer som du gjer. Kan me diskutera det på ein sånn måte at me ender opp med å forstå kva den andre meiner, utan å ryke i tottane på kvarandre? Kanskje blir med klokare, kanskje ikkje – men me behandler kvarandre som likeverdige menneske»

Så kan ein bli einige om kven som tar med boller og saft. Kanskje det er det som skal til for å få tilbake litt bedre takt og tone i den offentlege debatten?

 

En relevant skole

Postet den av
4

Dette innlegget har jeg gått og tenkt på lenge. Stadig vekk kommer jeg på formuleringer jeg vil ha med, og stadig vekk virker det som om det blir større og mer omfattende. Det skal handle om hva som er relevant i  skolen, og det er egentlig så stort at det fort vekk kunne sett ut som en generell del i en læreplan. Men slike jobber overlater vi til Roar Ulvestad, eller hva?

Jeg – og mange andre, snakker om at det er viktig at elevene opplever skolen som relevant. Blant annet i diskusjonene rundt den omstridte fraværsgrensa, brukes dette nesten som et argument for å si at skolen har seg selv å takke for at elevene ikke møter opp. Det er egentlig en ganske drøy påstand, men kan det kanskje være noe i det?

Jeg mener at det store paradokset i norsk (og vestlig generelt) skole, er at elevene trives, men ikke er motivert for å lære. Vi har klart å skape en skole som er god å være i, og vi danner mennesker som har tillit til det offentlige, god demokratiforståelse og som opplever seg som anerkjente i samfunnet. Det skal vi være svært stolte av. Men vi skal også huske at det faglige på skolen, kjeder elevene.

I programmet Koht og Kidsa, snakket Christine Koht med ei jente på videregående om karakterer og skole. Jenta fortalte at hun hadde fått sekser på den forrige prøven, og Koht skrøt at hun var smart. Jenta var uenig. Hun var ikke smart, men skoleflink. Flink til skole. Flink til å øve? Flink til å forstå skolespråket? Flink til å spørre læreren om hjelp? Knekt skolekoden? Men ikke smart, altså. Jeg skulle ønske Koht stilte et oppfølgingsspørsmål her; Hva betyr det å være smart? (Og så lurer jeg på; er det mer eller mindre relevant enn å være skoleflink?)

I forbindelse med satsningen Ungdomstrinn i utvikling (UIU), fokuseres det på at undervisningen skal gjøres praktisk, relevant, utfordrende og variert. (PRUV) Jeg hørte en av veilederne i denne satsningen snakke om relevans i forhold til læreplanen. Vi måtte altså passe på at det vi holdt på med i timene, var relevant i forhold til målene som stod i læreplanen. Husker jeg fikk en sånn blanding av kaffe-i-vrangstrupen og Heureka! Her ligger hunden begravd, tenkte jeg! Skolefolk har laget en skole for seg selv, og sin virkelighetsoppfatning, heller enn å lage en skole for elevene og samfunnet! Intensjonen med UiU og PRUV er jo selvsagt at undervisningen skal være relevant i forhold til elevenes interesser og ståsted. Relevans i forhold til læreplanen er forskriftsfestet og selvsagt, og trenger hverken ungdomstrinn eller andre trinn i utvikling.

Så; Når skolefolk driver skole for egen del (Ja, da – jeg vet den er alt for spissformulert, generaliserende og slem), og elevene kan vinne skolen ved å nå max level Skoleflink, så er det kanskje noe i det da? Skolen har spilt seg ut på sidelinja? Blitt en øy i samfunnet? Det er egentlig de smarteste ungene som ikke møter opp, for de har gjennomskuet det?

Skolen er allerede relevant for politikere, forlagene, fagseksjonene, interesseorganisasjonene, lærerne, foreldregenerasjonen og de fleste andre enn de som trenger den relevante skolen. Elevene. Det aller beste hadde nok vært å spørre dem, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta elevperspektivet, og komme med noen tips og triks for å gjøre skolen til et godt sted å være, og et godt sted å lære:

  1. Driv tilpasset opplæring! Jeg tror dette er det aller viktigste for å skape relevans. Tenk Vygotsky. Finn hver elev sine styrker, og la dem starte akkurat der!
  2. Elevene må forberedes på voksenliv, med alt fra undervisning i privatøkonomi, personvern, helse, seksualitet, offentlige tjenester, til etiske dilemma og politiske problemstillinger. Altså en sterkere vektlegging på orienteringsfagene samfunnsfag, naturfag og RLE.
  3. Bruk interesser her og nå for å skape bindeledd mellom det som skal komme og det som er nå. Ikke degrader ungdomstiden til en ventetid, men bruk tid på å lytte og være en trygg voksen. Ta ungdomskulturen på alvor. De bruker timesvis med dataspill, youtube og sosiale medier. Det har verdi – også i skolen! (Mens elevene spiller bruker de flere av de kompetansene som nevnes i punkt 7…)
  4. Beskriv formål – skap sammenhenger og kontekst Hvis man ikke klarer å si noe om hva som er formålet med det man underviser, så bør det kanskje droppes? Sett læringen inn i noe større, ved å starte med en liten anekdote, noe elevene kjenner eller motiveres av.
  5. Fokuser på læring, ikke prestasjon. Ikke gi karakterer og poeng. Ikke ranger elevene. Ros fremgang, legg opp til mestring. Gjør mange, mange feil, og lær av dem.
  6. Ikke driv skolen for skolens skyld, ikke la skolen bli for skolsk, men imiter lokalsamfunnet. La elevene gjøre meningsfulle arbeidsoppgaver på skolen. Gi dem ansvar, og gjør opplegg på tvers av trinn (Utover fadderopplegg) Husk at læring ikke er begrenset til skolefaglig læring, selv om elevene ofte tror det…
  7. Fagovergripende kompetanser er noe av det jeg liker best med Ludvigsenutvalgets rapport, og det som kanskje har vært det største savnet i skolen; fokus på disse:
    1. Metakognisjon og å lære å lære
    2. Kreativitet og innovasjon
    3. Problemløsning, samarbeid og kommunikasjon
    4. Medborgerskap og sosialt ansvar

Jeg tror ikke egentlig at skolen kan gjøres så mye mer relevant av at enkeltlærere går inn og følger noen tips og triks. Dette må nok endres på et høyere nivå. Et paradisgmeskifte i skolen er det jeg går og venter på. Og mens vi venter så kan vi jo fortsette den viktige diskusjonen:

 

Er Ibsen relevant?

(Og for den saks skyld; er Pokemon Go relevant?)

Tja. Noen ganger, for noen, dersom han brukes på den riktige måten. Og sånn er det vel med det meste. Relevans er noe, blant få ord, som faktisk må stå i forhold til noe(n). Det gjør ikke skolen til elevene våre akkurat nå.

PS: Hvis noen elever har lyst til å komme med flere tips og triks, så kan det godt tenkes at lista mi utvides!

 

Alle elever er motiverte!

Postet den av
Svar

Dette er Skolevegens andre gjesteinnlegg! Jeg fikk det tilsendt fra Anders Baumberger, lektor og redaktør i Kikora, noen dager før den stod på trykk i Aftenposten 21/9. Han som jeg, synes den står godt sammen med mitt innlegg om lærebokavhengighet. Jeg synes dessuten at Anders berører det som jeg ofte har diskutert i forbindelse med fraværsgrensa – at elevene ikke opplever undervisningen og opplæringen som relevant. Jeg kommer til å skrive mer om det i neste innlegg, så dette passer godt i mellom. 

Siden jeg skrev innlegget om lærebøker har jenta mi på seks knekket lesekoden. En ettermiddag fant jeg henne i stua, sittende på gulvet i hjørnet av bokhylla. Der hadde hun tatt ut den første boka, og satt og lette etter ord hun klarte å lese. Det var et så mektig bilde på et barn som startet på sin lesereise, at jeg angrer på at jeg ikke foreviget det. I tillegg til å ha det til felles, at vi ikke vil at forlagene skal styre innholdet i skolen, så gjør jeg og Anders noe annet likt; vi leser bøker i ekte papir for barna våre når kvelden kommer. En av mine barns absolutte favoritter er «Det er en bok» som jeg ble anbefalt av en twittervenn. Bøker er vakre, bøker er gode, bøker lukter godt og bøker er nyttige. Vi skal ha bøker, men vi må sørge for at bøkene gir gode opplevelser, og ikke omvendt. Det kan uvettig bruk av lærebøker føre til.
 

Så: Hvis du ikke har lest denne tidligere, så nyt den!

 

Les denne reglen av Hans Peterson. Høyt. Med diksjon.

 

På tirsdag blåser det.

På onsdag er det kaldt.

På torsdag snør det.

På lørdag arver Ivo de gamle skiskoene til Sara.

På søndag går Ivo og Ole på ski hele dagen.

På mandag har Ivo så vondt i beina at pappa må kjøre ham til skolen.

 

Inspirerende? Når syvåringen min har lest ukas leselekse én gang, kommer hun med påstander som ”jeg dør” eller ”jeg er så sliten at jeg ikke orker å lese mer”. Men da skal hun helst lese det samme to ganger til. Så skal dette gjentas tirsdag, onsdag, torsdag og til slutt på fredag i klassen. Hun blir ikke mer motivert av det. Prøv selv med leksen over. Min datter leser teksten kun én gang før hun forsvinner opp på rommet sitt fordi hun ”ikke orker å lese mer”. Der leser hun blant annet Aftenposten Junior. Gjerne en halvtime i strekk. Jenta som nettopp var for sliten til å lese. Oppslukt, engasjert, konsentrert. Hun sluker dyresidene, vitenskapssidene, nyheter fra Syria, løser kryssord og sudoku. Litt hver dag. Det er gøy å lære! Det gir selvtillit å mestre. Det er universelt. Alle liker å lære, elsker det å mestre. Gutter og jenter, barn og voksne. Umotiverte elever finnes ikke, men det finnes massevis med lærestoff som er umotiverende. Det bærer også resultatene i skolen preg av.

 

Elleve år nesten uten faglig utbytte

De siste fem årene har norske elever, som har gått opp til eksamen i praktisk matematikk (1P), prestert til en snittkarakter på 2,4. Det er et lavmål uten sidestykke og en fallitterklæring for en nasjon som i årevis har snakket om satsing på realfagene. Bak disse tallene ligger det ikke elleve år med engasjement og læringslyst. Da hadde resultatene vært helt annerledes. Gapet mellom potensialet som bor i elevene og de faktiske resultatene er enormt, men dette gapet tettes ikke av diskusjoner om elevene skal ha mer eller mindre lekser eller lærernes kompetanse. Det er sidespor.

 

Engasjerende undervisning tar elevene på alvor

Det viktigste spørsmålet vi som lærere kan stille oss, er hvordan vi kan gjøre undervisningen motiverende for elevene som har helt andre krav og referansepunkter enn da vi selv gikk på skole. God undervisning handler ikke om å fylle elevene med kunnskap, men om å sette dem i stand til selv å tolke og forstå verden rundt oss. En kompleks verden full av dynamikk. Flyktig i sin natur og umulig å fryse fast og beskrive mellom to permer i form av statisk tekst og bilder trykket for å vare i fem år fra utgivelsesdato. Selv Aftenposten Junior møter utfordringer knyttet til aktualitet, med sine ukentlige utgivelser. Også selve formatet med statisk innhold i papiravisa har sine begrensninger, men det løser syvåringen min helt ubevisst når hun er lei av å lese avis. Da ser hun programmer som Supernytt og Newton. Ut av det blå, ved frokostbordet, kan hun forklare hvordan kloakken bearbeides på renseanlegg til det, sitat, ender opp som jordforbedringsmiddel som vi kan bruke til å bedre avlingene våre så det blir mer mat på jorda. Aktører som NRK og Aftenposten tar barn og unges iboende læringslyst på alvor når de presenterer nyheter og fagstoff knyttet til aktuelle, virkelighetsnære situasjoner på en engasjerende og relevant måte. Den beste læringen skjer når man ikke tenker over at man lærer, men befinner seg oppslukt og nysgjerrig i inspirerende omgivelser.

 

Skolens oppgave er å skape disse rammene. Som lærere skal vi ha troen på alle elevers iboende ønske om å lære, og tilrettelegge for dette. Vi skal erkjenne at syvåringer kan gløde for jordforbedringsmidler og alt annet det da er mulig å skape engasjement rundt. Samtidig skal vi ha i bakhodet at om vi ikke lykkes med å tenne den gløden, kan titusenvis av elever gå tretten år på skole og sitte igjen med et kollektivt faglig utbytte som ligger nokså nært nullpunktet. Hvordan vi treffer elevene i de årene, er hele forskjellen på deres videre forutsetninger i livet. Så lenge formatet bok, som per definisjon aldri kan være verken dagsaktuelt eller interaktivt, utgjør stammen av læremidler vi tilbyr elevene, kommer resultatene også i årene som kommer til å ligge langt under det potensialet som bor i elevene.

 

PS: Jeg skylder å presisere at leseleksen referert ovenfor er rikt illustrert med tegninger av Ivo som har vondt i beina, samt et flott maleri av Frans Widerberg, angivelig for å krydre leseropplevelsen til syvåringene.

 

En intervensjon mot lærebokavhengighet

Postet den av
5

Jeg har sagt mange ganger at dersom jeg noen gang blir rektor, så vil jeg gi hele lærebokbudsjettet i ren bonus til de lærerne som velger å prøve seg uten. Jeg er på ingen måte sikker på at det lar seg gjøre, men det er en tanke jeg liker å leke med!

I det følgende kan det godt tenkes at jeg både generaliserer og provoserer, men jeg må stille noen spørsmål rundt vår avhengighet av lærebøker – og spesielt engangsbøker som brukes i småskolen.

Ulempene jeg ser ved hyppig (slavisk) bruk av lærebøker er:

  • Elevene får lite trening i å reflektere og løse problemer. Oppgavene er i stor grad lett fordøyelige. De gir lite rom for kreativitet, og oppgavene er ofte veldig lite relevante.
  • Lærerne følger heller oppskrifter laget av et forlag, enn å bruke den didaktikken de både bør ha utdanning og erfaring til å bruke. Det avprofesjonaliserer lærerne.
  • Bøker er svindyre!

Jeg har førsteklassing som kommer hjem med engangsbøker til å gjøre lekser i, og jeg har også sittet og bladd litt i engangsbøker på jobb. Det som slår meg, er at de aller fleste oppgavene lar seg løse uten bruk av bok.

  • Hvorfor telle bilder av leker i ei bok, når man kan telle ekte leker? Eller vinduer på huset, eller dører hjemme, eller gafler og skjeer i skuffen?
  • Hvorfor sortere bilder i ei bok, når en kan sortere strikker, spenner og smykker hjemme?
  • Hvorfor skrive bokstaver 10 ganger i en dyr engangsbok, når de kan gjøre det på et ark, i en skrivebok eller på en mini-whiteboard?
  • Hvorfor lete etter o’er som er satt opp i et mylder i engangsboka, heller enn å lete etter o’er i en tekst i ei bok, et blad eller på en skjerm?
  • Hvorfor lete etter bilder, og tegne ting som har s, heller enn å finne ting i huset og ta med?

Jeg regner jo med at arbeidet på skolen varieres mer enn hjemmearbeidet, og at man faktisk jobber mer med konkreter der, men det forsvarer allikevel ikke den massive bruken av lærebok. Variasjon er selvsagt viktig, og da er de typiske bokoppgavene med – men holder det ikke med en kopi i ny og ne?

Årsakene til at læreboka får styre, er nok mange. Kanskje er det fordi at det er innarbeidet og lettvint? Eller mangler lærerne didaktisk kompetanse? Kanskje har man ikke tid til annet enn å følge lærerveiledningen og læreboka?

Jeg håper dette innlegget får noen til å tenke over sin praksis med lærebøker, og gjør nødvendige endringer dersom de finner ut at de er avhengige. Se gjerne på dette som en slags intervensjon; ikke la læreboka styre deg! Du er en profesjonell lærer!

Høyt over skolen vi ville skape….

Postet den av
Svar

(Dette står også på trykk i Stavanger Aftenblad 30/8…)

Torbjørn Røe Isaksen kommer med et rungende heiarop til egen skolepolitikk i Aftenbladet 23. august. Langt på vei har han rett når han peker på utfordringene vi har i skolen, men Høyres mange løft, har løftet oss lærere bort fra skolen vi selv ville skapt.

Den største utfordringen er at ikke alle elever får samme mulighet til å klare seg. Så langt er vi enige. Det er for store forskjeller på elevene og på skolene. Hvorfor skjer det, og er det egentlig så farlig? Forskjellene måles opp mot sentrale læreplaner, og rigide sentralgitte regler og lovparagrafer. Skolene har lite rom for lokal tilpasning. Alle elever skal presses inn i samme form, og alle skoler skal drive likt. Derfor øker forskjellene.

Isaksen fortsetter med å trekke fram den forhatte reformpedagogikken fra 70-tallet, som bare et fåtall av heltmodige lektorer og Høyrefolk turte å stusse på. Heldigvis fikk de bevise for alle andre at de hadde hatt rett hele tiden da vi ble rammet av PISA. Elendighetsbeskrivelsene kunne begynne. Dersom Isaksen faktisk hadde sett fordelingen over land, og ikke bare på rangeringen, så ville han sett at Norge aldri lå «midt på treet», men i hovedfeltet rett bak vinnerne. At Norge har blant verdens høyest utdannede og mest produktive befolkning, burde også være klare tegn på at skolen ikke var i helt så elendig forfatning som det kunne se ut på rangeringen over OECD-land. Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe – nå kunne Høyre komme inn og redde skolen fra Arbeiderpartiet som i alle år hadde kjørt skolen mot grøfta.

Videre får vi en beskrivelse av den elendige politikken som ble ført. «Omsorgsperson» blir brukt som et negativt trekk ved lærere, samtidig som Isaksen senere mener at gode relasjoner er viktig for å få til læring. En god relasjon mellom lærer og elev oppstår nettopp når elevene opplever at læreren har omsorg for henne, sammen med alt det andre viktige som læreren gjør – og som på ingen måte er en motsetning til å ha omsorg. «Ansvar for egen læring» får også gjennomgå, uten at Isaksen klarer å forklare hva som ligger i begrepet. AFEL var pedagogisk mote fra nittitallet, som meget riktig plasserte læringen hos den lærende. Måten det ble gjennomført varierte nok veldig, og de fleste barn av nittitallet husker nok arbeidsprogrammene som styrte det meste av skoletiden. Dette var ikke en politisk ide, men en pedagogisk – og som med de fleste andre pedagogiske ideer varierte virkningen med hvilken lærer som tok det i bruk.

Så går det helt galt. Isaksen sier at etter reform 97, så skulle ikke elevene begynne å lære før i andre klasse. Om det bare er sleip retorikk, eller om han faktisk tror på det, vites ikke. Læring er ikke noe som er begrenset til skolefaglig læring. Læring skjer fra barnet er født, og vi voksne lar ikke det at vi ikke går på skole stoppe oss i å lære nye ting. Lekens egenverdi skyves bort fra hele utdanningsystemet vårt, under angrep på «koseskolen». Samtidig sier Isaksen at læringsmiljøet er viktig. Som lærer vet jeg at lek, kos, trivsel og læring henger nøye sammen.

Til slutt er vi endelig kommet til 2000-tallet og redningen. Da kom løftene om alt som skulle løftes – kompetanse, krav, kunnskap, karakterer – alt det som virkelig betyr noe i skolen. Og her henger vi. Langt, langt opp er vi løftet. Bort fra AFEL og koseskole og omsorg. Bort fra skolen vi ville skape for våre elever. Høyt henger vi, og sure er vi. Sure for at skolens utfordringer blir brukt til politisk gevinst, og ikke overlatt til oss som faktisk vet hva vi holder på med.

Fra 30 til 13

Postet den av
6

Jeg har nylig byttet arbeidssted, fra en relativt stor ungdomsskole med i overkant av 400 elever, til en 1-10 skole med ca 150 elever. Det finnes mye å si om forskjeller, fordeler og ulemper – men i dag skal jeg bare skrive om den høyaktuelle klassestørrelsen, og hva den allerede etter 3(!) timer har latt meg erfare.

Før jeg ble vant til klasser med 25-30 elever jobbet jeg på en barneskole. Der hadde vi en ordning med små grupper på 1-4, og større grupper på mellomtrinnet. Jeg hadde altså erfaring med grupper på 15-17 fra før. Det som har vært annerledes disse 3 timene, er at jeg siden den gang, har fått mye erfaring og utviklet min praksis på mange områder. Min praksis nå, og med kun 13-14 elever i klassene jeg underviser, er nesten en drøm som har gått i oppfyllelse:

Teknologi

I to år har jeg gått med et ønske om å bytte ut kladdebøker med Onenote. En av grunnene til at jeg ikke helt har fått det til, er at når jeg prøvde å sette i gang, var det så mange på en gang som ikke fikk det til – av 25-30 årsaker. I dag bare gjorde jeg det. Det gikk helt fint å hjelpe samtlige 13 i gang. Det tok meg heller ikke mer enn 10 min å se over arbeidet deres i ettermiddag, samt å gi en kort tilbakemelding. Jeg har både klart å ta i bruk noe jeg har strevd med i to år, og jeg har skaffet meg et godt overblikk over hvordan elevene ligger an faglig. Nå blir det ikke bare karakterfri undervisning – nå klarer jeg meg uten prøver og lekser også.

Tid til hver elev

Jeg rekker rundt to ganger, med en god samtale med hver elev, hver time. Trenger jeg si mer?

Tilpasset opplæring

Jeg kan differensiere og ta meg ekstra tid til de som trenger det. Jeg hjelper elever å løse oppgaver muntlig, og er sekretær for de som trenger det. Alle spørsmål får svar, alle elever blir hørt.

Se den enkelte

Jeg brukte logisk nok mindre enn halvparten av tiden jeg vanligvis trenger til å lære navn. Jeg kommer til å bli bedre kjent med den enkelte på kortere tid. Det gir trygghet og trivsel.
Definisjonen av ordet «evidens» har blant annet med seg at noe er innlysende. Jeg har ikke drevet med forskning i mine 3 timer, men dette er helt innlysende. Når jeg har så få elever i klassen, så er det i mye større grad mulig å virke og praktisere på den måten som føles riktig! Jeg praktiserer bedre TPO, VFL, PRUV og IKT allerede etter 3 timer! Jeg tenker at dette er en av de viktigste kampsakene til lærere, av en meget god og innlysende grunn. Mindre klasser gir mer tid til hver elev, og da klarer vi å gjøre den jobben vi ønsker å gjøre. Er det så mye å be om?

Bram, og alle de andre

Postet den av
Svar

I dag begynte jenta mi på skolen. Det var en stor dag, for både henne, og oss. I en drøy uke har vi varmet opp med å se filmen «Maur i rompa» opptil flere ganger. Jeg vet ikke om seksåringen ser filmen med samme øyne som meg, men den gjør inntrykk. Den handler om Bram, som er seks år og gleder seg til første skoledag. Endelig skal han lære om ekte ting – som kinesisk, egyptiske hieroglyfer, hvorfor hunder lukter hverandre i rompa og hvorfor vi egentlig lever. Bram er en intelligent og oppfinnsom gutt, men ofte fører oppfinnelsene hans til en del rot og bråk. Mammaen hans hjelper ham, ler med ham, og viser med alt hun er at hun elsker ham høyt. Bram minner kanskje litt om Emil i Lønneberget? Men der Emil møter en lærer som oppriktig liker ham (og han liker henne godt nok til at hun fortjener et kyss), er ikke Bram så heldig. Lærer Fisk ser brysk ut, og etter et «hei Bram», er det første som kommuniseres at Bram må slutte å vifte med føttene. Bram protesterer, og sier at han ikke klarer – beina er laget for å bevege seg! Herfra går det nedover. Jeg skulle ønske jeg kunne si at denne lærer Fisk var noe karikert og stereotyp. Han var ikke det. Han var skremmende lik en hel mengde voksne jeg har møtt, som jobber med barn.

Assistenten som avbrøt et barn i engasjert samtale med to voksne. Samtalen gikk på engelsk og handlet om dataspill.

Lærerne som ber barn viske ut alt de har gjort, for de hadde ikke to streker under svar.

Lærere som er sinte og truer med gjensitting.

Lærerne som ikke lar elever stille spørsmål ved regler og rutiner.

Lærere som tror at arbeidsro er ensbetydende med læring.

Læreren som sendte hjem førsteklassingen med beskjed om å legge på bokbind på ny, for det var ikke bra nok. (Er det rart vi reproduserer sosiale forskjeller?)

Elevene som ikke får ha med pennal, for de fikler sånn med dem.

Den voksne i barnehagen som ba de andre barna peke og si fy, når en gutt hadde sølt.

Lærere som sier at elever «kaster bort tiden deres» (Det er elevene sin tid)

Ansatte på skoler, som tror at skammekrok, Time-out eller lignende sanksjoner fører til noe godt.

Alle lærerne som daglig karakteriserer barn som late, ufordragelige, vanskelige, frekke, problembarn, unnasluntrere og det som verre er.

Ordensregler og sanksjoner som i beste fall er lite pedagogiske, og i verste fall nesten inhumane.

Lærere som kjefter på elever på tvers av klasserommet.

Hva er det for et forvrengt syn på barn som driver disse? Jeg velger å tro at intensjonen er god. De tror på harde grenser og stramme tøyler, og at unger faktisk lærer mer av å sitte i ro og lytte til et noe større hode. De tror at fikling med pennal og viftende bein er forstyrrende for konsentrasjonen – og for noen elever med spesielle behov er det kanskje det. Mest av alt tror jeg det er forstyrrende for den voksne. Det kan til og med tenkes at noen barn konsentrerer seg bedre av å fikle – slik som vi som tegner kruseduller, og de som strikker på møter. For noen av barna kan objektene og fiklingen være viktige for tryggheten deres – noe de har med seg hjemmefra, eller noe de alltid har gjort.

Det finnes mange gode grunner til å ta barns følelser på alvor. I filmen om Bram fører alle misforståelsene til et stadig verre forhold mellom Bram og lærer Fisk. Bram vil ikke på skolen. Han vil lage en rakettbuss, som kan ta ham til en annen planet, og han skulle ønske han kunne skru av hodet sitt. Han begynner å gjemme seg, og stikke av. Foreldrene fortviler og krangler, og prøver både belønningssystemer og andre tiltak for at ting skal bedre seg. Men til ingen nytte. Bram er skadet av skolen som vil få ham til å passe inn i en form han ikke passer i. Disse barna finnes hos oss også.

Noen ganger får de diagnoser og medisiner, andre ganger stempler som urokråker, underytere eller drama-Queens. Mye kunne vært unngått dersom alle voksne i skolen var i stand til å se, lytte og ta barn på alvor – uansett hvordan barnet er. Den eneste viktige regelen er å oppriktig like alle barn, og vise det i hele seg. Da blir grensesetting, undervisning og læring mye enklere! Heldigvis får Bram en vikar som liker ham. Han bruker en del metoder som er utrolig enkle og nyttige, og som jeg selv har hatt stor suksess med:

Når et barn stirrer ut vinduet, eller er opptatt med noe annet:

Hvis du står framme og underviser – sett elevene i gang med en kjapp oppgave (F.eks snu til sidemannen og forklar hva jeg nettopp forklarte). Gå bort til eleven og sett deg ned. Spør oppriktig interessert om hva h*n så på, eller holdt på med. Vis interesse, og ha en liten samtale om det, før du spør om h*n fikk med seg hva dere skulle gjøre nå. Hvis nei, forklar det uten å kjefte, og sett i gang.

Når et barn har «maur i rompa»

Sett hele klassen i gang med 2-3 min fysisk aktivitet. Hopp og sprett, og tjo og hei! Hvis det aldeles ikke passer seg, eller hvis det skjer veldig ofte – send barnet på en løpetur rundt skolen, og ta gjerne tida. Kankje eleven kan få bring-og-hent-oppdrag?

Når et barn alltid bare skal…

Minn på toalettbesøk, drikking osv. før friminutt. Prøv å finne eventuelle underliggende årsaker (utrygghet, konsentrasjonsvansker, mobbing) , og øv på å gjøre ting i en lur rekkefølge.

Når et barn lager uønskede lyder i klasserommet

Gå stilt og rolig bort, uten å avbryte deg selv, og legg en varm hånd på skulderen. Klapp litt når det blir stille. (Et tips er å aldri bli fastgrodd ved kateteret – beveg deg i klasserommet som en vane)

Bram blir en glad gutt igjen, når han endelig opplever en lærer som liker ham. Han forstår også at skolen ikke var helt som han så for seg. Noen ganger må man lære andre ting enn det som er mest spennende, og noen ganger trenger de andre ro. Han lærer også at man må si unnskyld, selv om man ikke mente det. Oppsummert: Han lærer at han også kan mestre skolen, når bare den lærer å mestre ham.

Til slutt: Hvis du er lærer, eller jobber med barn og leser dette.Klarer du å bite i deg små forstyrrelser og ting som irriterer deg, men som strengt tatt ikke skader noen? Har du det i deg å like alle barn, uansett hvem de er? Er du villig til å ta elevens perspektiv og vise empati? Er du villig til å endre på din undervisningspraksis for å faktisk ivareta alle barna, og vise dem at du liker dem? Hvis svarene er nei, bør du finne noe annet å gjøre. Da duger du ikke med våre mest dyrebare. Det hører faktisk med til historien om Bram, at lærer Fisk faktisk endrer sin praksis, og begynner å like Bram for den han er.

Etter å ha sett filmen hadde lillebror på fire en viktig beskjed til storesøster skolejente: «Du må huska å ikkje dingla med beinå!» Hun kommer ikke til å dingle eller fikle med noenting, men jeg håper inderlig at læreren liker henne like godt når hun blir varm nok i trøya til å stille sine gode «Hvorfor»-spørsmål. Det fortjener både hun, Bram og alle de andre.