Jeg tror jammen jeg har møtt meg selv i døren.

I en stund nå, så har jeg irritert meg litt over måten «Foreldreopprør i Osloskolen» og for så vidt også Simon Malkenes liksom sauser sammen målstyring og vurdering for læring. Det har ikke irritert meg så veldig, og jeg beundrer arbeidet de gjør for en bedre skole i Oslo. Målstyring er en teori for bedriftsledelse, som går ut på at bedriften setter mål for hvor mye eller hva en skal oppnå, og iverksetter tiltak for å nå målet. Gjennom New Public Management-tenkningen har målstyring også fått plass i offentlig sektor. Resultatene ser vi i den økte graden av tester og undersøkelser. Vi trenger målinger og måltall for å kunne styre etter dem.

VFL derimot, har jeg sett på som en pedagogisk tenkemåte som bør gjennomsyre både planlegging, undervisning og vurdering – gjennom de fire prinsippene. VFL krever på sitt vis også både mål og målinger, men jeg har tenkt at måten jeg driver det, er til det beste for elevenes mestring og læring.

For et par uker siden nevnte jeg denne irritasjonen for Øystein Imsen fra Digitalpedagogene. Jeg klarer ikke gjengi samtalen vår nøyaktig, men på et eller annet tidspunkt sa han noe om at mål for undervisningen stod i veien for elevenes kreativitet. Han må ha sett på meg at tannhjulene begynte å knirke rundt… Skal vi ikke ha mål liksom?

Da jeg leste dette fantastiske innlegget om latterlige nesten 300 mål på 3 uker, skjønte jeg enda bedre. Vi kan ikke bestemme alt elevene skal lære. Ikke en gang på skolen. Når forfatter av innlegget, Lars Risan, skriver om de pliktoppfyllende tilhengerne av målene, og hans egen oppgitte sønn fortsetter han:

«Forskjellen på disse reaksjonene er klassisk innen pedagogikken, og gjenspeiler forskjellen på den mennesketypen som helst drives av egne mål versus den typen som drives av plikt, det vil si av andres mål. Den norske skolen har blitt kritisert for å legge bedre til rette for den som er pliktoppfyllende, heller enn den som drives av egne mål.»

Nå har tannhjulene fått en god dose 5-56!

Hvordan kan vi da undervise uten mål, og fortsatt ivareta prinsippene for vfl? (Jeg er ikke klar for å forkaste dem…)

Lærer Barbara Anna Zielonka har skrevet dette innlegget om hvordan hun bruker «Genious Hour», der elevene får jobbe med helt egne prosjekter. Vi snakker så mye om «å lære å lære», 21st century skills og innovasjon – men hvor i all verden er det rom for det i skolen? Elevene våre lærer ting hver dag. Mye lærer de hjemme, med hjelp fra foreldre, venner eller you-tube. Dersom vi bare kunne hjelpe dem å bli bevisst på disse læringsprosessene, kunne vi kanskje hjelpe den målstyrte ungdommen å gjøre det som bare de pliktstyrte får til nå? Og kanskje kunne vi dyttet den pliktstyrte ungdommen ut i avgrunnen av «Eg-vett-ikkje-ka-eg-ska-gjør» og tvunget dem til å klatre opp igjen ved hjelp av kreativitet og selvstyring? Kanskje prosjektarbeid med tema BLÅ ikke er en så forferdelig ide allikevel?

Og kanskje – for oss alle – gir skolehverdagen mer mening uten mål?

I denne etterhvert berømte talen til Sir Ken Robinson, hevder han at skolen dreper barnets iboende kreativitet. Jeg er enig. På noen områder er det helt nødvendig. Vi vil for eksempel ikke være i stand til å kommunisere med hverandre dersom alle barn skulle fått finne på sine egne ord eller bokstaver. Da vår toåring begynte å snakke om «alle guttane så spele bonkiball», prøvde vi i det lengste å beholde ordet, men akk. Nå heter det fotball hos oss også. En kollegas barn kom ut i hagen og proklamerte at «å så kjekt! Me har fått dinglebål!» (bålpanne, hvis dere lurte; det erstattet deres tidligere trillebål (kulegrill))

Barn har en fantastisk evne til å prøve seg fram, til å finne på og til å feile – og lære. I skolen møter de en fasitkultur, med mindre rom for lek og undring. Det er litt som i sangen av Alf Prøysen: «Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei, hæin ød’la hele arket, hæin var tufsete og dom,»  Slike lærere eksisterer nok knapt lenger, men fokuset på å utføre oppgaver bestemt av de voksne er der. Målsjekker, kartlegginger, lekser – har i de fleste tilfeller et «fasitsvar».  Den russiske pedagogen Leonid Zankov har et alternativt system, der undring og analyse blir inngangsporten til bokstaver og tall:  «The emphasis in elementary education should be on concepts rather than on developing dexterity in manipulating linguistic and mathematical symbols. The latter skills are better set on a firm understanding of fundamental language patterns and mathematical relations.»

Min egen erfaring med barn på mellom- og ungdomstrinnet er at de ikke lenger klarer å være kreative. Får de spørsmål om hva de synes, tror eller mener, så står de helt fast. Hvilket svar vil du ha, lærer? Jeg hadde nettopp en vikartime på sløydsalen, der en elev forkastet en nesten perfekt rund klokkeskive, fordi den var bittelitt flat på den ene siden, og dermed kunne hun få karaktertrekk. Jeg var lettere sjokkert, men tenkte det var best hun fikk begynne på ny. Kreativiteten er altså drept, selv i de kreative fagene. Du skal få en dag i morgen, men den står full av innleveringer, muntlige framføringer, prøver og skolefaglige oppgaver. Blanke ark og fargestifter ble dere ferdige med i barnehagen.

I dag hadde jeg besøk av en kollega som beskrev et «kreativt trykk i hodet», som hun ikke fikk utløp for i jobben. Hun burde jo absolutt det – yrket vårt er fullt av kreative utfordringer, men av en eller annen grunn så gikk det bare ikke. Hun hadde på et tidspunkt googlet kreativitet og formidling, i håp om å finne noe annet hun kanskje kunne brukes til. Resultatet var et vell av kurs som tilbød å skape mer kreative medarbeidere for bedriften. Skolen bruker 10 år på å drepe kreativiteten din, og 10 år senere betaler arbeidsgiveren din 25 000 for at du skal få gå på kurs for å finne den tilbake. Oh, the irony!

I denne fantastiske teksten av Fabrice Caline, beskriver han noe av det samme: «Mang en gang har jeg tenkt at jeg må finne et yrke med frihet og tid til å prøve og feile, tid til å være kreativ. Enn så lenge har jeg ikke funnet bedre løsning enn å bare jobbe i deltidsstilling. I min ubetalte arbeidstid utvikler jeg meg gjennom mitt personlig læringsnettverk (PLN)» Tenk det! Lærere som velger å jobbe deltid for å få gjøre jobben bedre!

Jeg kjenner på det selv også. Hver høst har jeg en million ideer som sakte men sikkert forsvinner i manglende utstyr, elever som ikke var så motiverte, manglende tid, en mobbesak, en runde med vannkopper hjemme eller mine egne trygge rutiner. Det handler om tid, men det handler også om et system som har en eksamen i den ene enden. Det handler om hva det gjør med elever og lærere, og det handler om politikere som vil ha flere av dem, og attpåtil i de siste kreative skansene i skolen. Jeg vil ha en dag i morgen som ren og ubrukt står, med litt bedre tid, og med blanke ark og fargestifter til. Da skal jeg skape skolen sånn vi ville skapt den i dag, med kreativitet, nysgjerrighet, samarbeid og kritisk tenkning til det som består, og har fått bestå så alt for lenge.

Dette er ikke et innlegg om min lærerutdanning. Det var ikke mye drømmeaktig ved den. Det jeg vil er å beskrive en lærerutdanning som jeg gjerne ville hatt, og som jeg tror ville gagnet skolen. Hvordan kan vi skape drømmelærere? Hvordan kan vi lage en lærerutdanning som ruster studentene for yrket, og skaper en bedre skole for alle elever?

Praksis

Det sies at man skal gjøre noe i 10 000 timer for å bli god til det. Da tror jeg det er best å bare hoppe i det. La lærerutdanningen starte med minst et halvt års praksis. En student som både «skygger», assisterer og blir veiledet av en mentorlærer. Mentorlærer kunne vært en karrierevei for lærere.  Etter et halvt til ett år med praksis vil studenten ha dannet et godt bilde av skolen fra lærersiden. Noen vil kanskje hoppe av før det har gått så langt, og det er som regel best for alle parter!

Deretter vil den «vanlige» lærerutdanningen ta til, med jevne innslag av praksis gjennom hele studieløpet. Praksis bør da være knyttet til fag og konkret teori og oppgaver. Til slutt, før læreren er ferdigutdannet, bør det igjen gis en praksisperiode – eller en slags turnusordning, der studenten/læreren jobber ved en skole, men får veiledning både fra veiledere ved skolen, og faglærere ved universitet/høgskole. Dette vil kunne knytte UH-sektoren nærmere praksisfeltet.

Fag

Fagene bør sammenfalle med skolefagene, og man bør kunne velge 2-4 alt etter hvilket årstrinn man ønsker å jobbe på (det bør man kanskje ha funnet ut av etter et halvt- ett år i praksis?). For 1-2. trinn bør grunnleggende lese-, skrive- og regneopplæring være obligatorisk. Fagene bør inkludere fagdidaktikk, bør både gripe dypt og bredt, og det bør legges stor vekt på modellering av metode og variasjon i undervisningen. Enhetene bør gå over mer enn et semester, og en bør selvsagt benytte mappevurdering og gruppeoppgaver som «eksamensform».

Profesjonsfag

Pedagogikk er uten tvil det viktigste profesjonsfaget, men hadde det vært mulig å spisse det litt, og legge til noen andre profesjonsfag også? Hva om man lærte pedagogikk tilpasset trinnet en skulle jobbe på? Det glemte og sårbare mellomtrinnet hadde kanskje fått et velfortjent løft fram i lyset da.

I tillegg til pedagogikk, så er det mye kunnskap man etterlyser i lærerutdanningen: Vi burde lære mer om (mange!) forskjellige diagnoser, spesialpedagogikk, migrasjonspedagogikk, bruk av digitale verktøy, konflikthåndtering, organisasjonslære, førstehjelp, klasseledelse, mobbing, psykisk helse, syn og hørsel, lovverk og styringsdokumenter. Man kan sikkert klare å putte disse emnene, og flere, i noen fagsekker.

Kanskje også profesjonsetikk kunne blitt et eget fag?

Hvor lang skal utdanningen være? Hvor mange studiepoeng skal den gi, og hvilken tittel skal man få? Aner ikke. Disse tingene er ikke relevant nok til å få være med i drømmen min.

Kostnader og praktisk gjennomføring, sier du? Det er vel sjelden det drømmer er laget av heller.