Mål uten mening?

Jeg tror jammen jeg har møtt meg selv i døren.

I en stund nå, så har jeg irritert meg litt over måten «Foreldreopprør i Osloskolen» og for så vidt også Simon Malkenes liksom sauser sammen målstyring og vurdering for læring. Det har ikke irritert meg så veldig, og jeg beundrer arbeidet de gjør for en bedre skole i Oslo. Målstyring er en teori for bedriftsledelse, som går ut på at bedriften setter mål for hvor mye eller hva en skal oppnå, og iverksetter tiltak for å nå målet. Gjennom New Public Management-tenkningen har målstyring også fått plass i offentlig sektor. Resultatene ser vi i den økte graden av tester og undersøkelser. Vi trenger målinger og måltall for å kunne styre etter dem.

VFL derimot, har jeg sett på som en pedagogisk tenkemåte som bør gjennomsyre både planlegging, undervisning og vurdering – gjennom de fire prinsippene. VFL krever på sitt vis også både mål og målinger, men jeg har tenkt at måten jeg driver det, er til det beste for elevenes mestring og læring.

For et par uker siden nevnte jeg denne irritasjonen for Øystein Imsen fra Digitalpedagogene. Jeg klarer ikke gjengi samtalen vår nøyaktig, men på et eller annet tidspunkt sa han noe om at mål for undervisningen stod i veien for elevenes kreativitet. Han må ha sett på meg at tannhjulene begynte å knirke rundt… Skal vi ikke ha mål liksom?

Da jeg leste dette fantastiske innlegget om latterlige nesten 300 mål på 3 uker, skjønte jeg enda bedre. Vi kan ikke bestemme alt elevene skal lære. Ikke en gang på skolen. Når forfatter av innlegget, Lars Risan, skriver om de pliktoppfyllende tilhengerne av målene, og hans egen oppgitte sønn fortsetter han:

«Forskjellen på disse reaksjonene er klassisk innen pedagogikken, og gjenspeiler forskjellen på den mennesketypen som helst drives av egne mål versus den typen som drives av plikt, det vil si av andres mål. Den norske skolen har blitt kritisert for å legge bedre til rette for den som er pliktoppfyllende, heller enn den som drives av egne mål.»

Nå har tannhjulene fått en god dose 5-56!

Hvordan kan vi da undervise uten mål, og fortsatt ivareta prinsippene for vfl? (Jeg er ikke klar for å forkaste dem…)

Lærer Barbara Anna Zielonka har skrevet dette innlegget om hvordan hun bruker «Genious Hour», der elevene får jobbe med helt egne prosjekter. Vi snakker så mye om «å lære å lære», 21st century skills og innovasjon – men hvor i all verden er det rom for det i skolen? Elevene våre lærer ting hver dag. Mye lærer de hjemme, med hjelp fra foreldre, venner eller you-tube. Dersom vi bare kunne hjelpe dem å bli bevisst på disse læringsprosessene, kunne vi kanskje hjelpe den målstyrte ungdommen å gjøre det som bare de pliktstyrte får til nå? Og kanskje kunne vi dyttet den pliktstyrte ungdommen ut i avgrunnen av «Eg-vett-ikkje-ka-eg-ska-gjør» og tvunget dem til å klatre opp igjen ved hjelp av kreativitet og selvstyring? Kanskje prosjektarbeid med tema BLÅ ikke er en så forferdelig ide allikevel?

Og kanskje – for oss alle – gir skolehverdagen mer mening uten mål?

4 kommentarer om “Mål uten mening?

  1. Hei!

    Takk for interessant innlegg.

    Du har helt rett at man må ha tunga rett i munnen når man diskuterer målstyring og Vurdering for læring fordi målstyring er en styringsideologi / modell og vurdering for læring er en metodikk / læringsfilosof som brukes i undervisningen.

    Dette skillet er vanskelig å holde i hevd i debatten av flere grunner:

    1. forkjemperne for målstyring synes ofte å tro / prøver ofte å gi inntrykk av at undervisning som ikke foregår under en målstyrt organisasjon ikke er målstyrt. Dvs at det å bruke mål i undervisningen eller å målstyre undervisningen ikke gjøres i en skole som ikke er målstyrt ovenifra. Derfor er Vurdering for læring blitt et viktig prinsipp for for eksempel Foreldreopprøret i Osloskolen og Foreldre mot Målstyring for å synliggjøre at de ikke er i mot bruk av mål i skolen, men for en formålstjenestlig bruk av mål i undervisningen i en tilpasset opplæring for alle elever.

    3. mange på begge sider av diskusjonen forstår kanskje ikke helt forskjellen, fordi både målstyring som styringsideologi og VUF er komplekst. Slik jeg forstår det er det også mange lærere i skolene våre som fortsatt mangler kunnskap om begge og VFL blir «brukt» feil i svært mange skoler.

    2. Problemet med målstyring som styringsideologi i forer at den legger føringer for bruk av mål i undervisningen,
    a) både at det alltid skal brukes og være styrende for undervisningen,
    b) mengde mål som du nevner her,
    c) hvilke mål som tas i bruk i underviningen (eksempel: 1 bruk av felles mål for klassen / trinn fremfor individuelle mål for elevene (som i alle disse ukeplanene, som er gode eksempler på hva som ikke er Vurdering for Læring, 2 i mange målstyringskommuner brukes læreplanens måle slik de står der, som er ment for lærerens bruk, i stedet for å brytes ned til mer forståelilige læringsmål for elevene),
    d) hvordan de tas i bruk i undervisningen – ett mål som vurderes i en rangert svært god, god og mindre god, eller stjerne, smilefjes, surtfjes – i stedet for individuelle mål på en målstige som går opp mot klassens mål, trinnets mål og læreplanens mål og der elevene får klatre fra mål til mål med gode mestringsopplevelser etterhver som de får til hvert neste mål.

    Disse konsekvensene av målstyring i skolen står i motsetning til Vurdering for læring, og ser ut til å hindre den bruken av mål som man har i vurdering for læring som verktøy for at den individuelle eleven skal forstå sitt neste mål, få ny mestringsopplevelse fordi han / hun får til målet og så gå på med innsats for å nå neste personlige mål. Et tydelig og godt eksempel ser du i skolenes ukeplaner som har felles mål for alle i klassen i motsetning til individuelle mål slik VFL tilsier, og som i tillegg har stjerner og smilefjes som en rangert vurdering i stedet for en målstige som er tilpasset den enkelte eleven. Man kan bruke smilefjes i VFL, men det viktigste i VFL er «målstigen» som setter målene sammen til en helhet så eleven vet hvor han er, hvilket mål han / hun skal nå neste gang, osv.

    4. Alternativet til målstring som styringsform er ikke en undervisning uten mål. Alternativet er en undervisning der mål brukes ut fra vurdering for læring, der mål brukes både for undervisningen som helhet og for den enkelte elev, og der mål brukes når det er meningsfullt og gjør undervisningen god. Alternativet er også undervisning der andre faktorer i den didaktiske diamanten kan styre undervisningen når lærer mener det gir den beste læringen for den enkelte eleven.

    Vh
    Pernille J. Berg
    Førsteamanuensis i pedagogikk Høgskolen i Sørøst-Norge

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s