Kategoriarkiv: Tanker og meninger om skolepolitikk

Størrelsen HAR noe å si

Postet den av
3

Jeg husker godt første gang jeg ble presentert Hatties rangering over faktorer som påvirker elevers læring. Mange av mine kolleger ristet vantro på hodet. Selv måpte jeg. Vi var godt i gang med arbeidet med vurdering for læring, og faktorene som hadde størst effekt gav god gjenklang. Så var det noen overraskelser også da. Aller mest overraskende var nok det at gruppestørrelse ikke hadde noe å si for den enkeltes læring. Det kunne jo ikke stemme?

Min første tanke var at dette kommer til å bli utnyttet både politisk, og av sparekåte byråkrater. Det ble plutselig enkelt å si at voksentetthet og klassestørrelser ikke hadde noe å si. Forskning sier så. Og forskningen har på et vis rett.

Da Frank Aarebrot foreleste om Norges historie satt 230 000 mennesker og fulgte med. De ville mest sannsynlig ikke lært noe mer, eller mindre om de var 10. En pedagogikk som bygger på forelesning, egenstudier og enkel testing, vil kunne brukes like godt med 100 som med 10. Dersom lærerens eneste oppgave var å formidle kunnskap, og vurdere om kunnskapen var overført, så kunne vi sikkert klart gruppestørrelser større enn de vi har i dag.

Det er imidlertid slik jobben vår krever betraktelig mer enn formidling og vurdering. Læreren er den viktigste faktoren, liker man å si. For noen betyr det at vi skal satse på lærerne ved å sørge for at de har flest mulig studiepoeng, men for andre så betyr det at det er lærerens relasjon til elevene som er den aller viktigste enkeltfaktoren for læring. Det er vanskeligere, og ekstremt mye mer tidkrevende å skape en god relasjon til 35, enn til 20. Det tror jeg ikke vi trenger forskning for å fortelle oss.

I tillegg er det veldig mye lettere å bruke den typen pedagogikk som vi vet at fører til læring i en mindre gruppe. Eleven som aktiv i egen læringsprosess, og vurdering for læring, krever tett voksenoppfølging. Tilpasset opplæring, og differensierte og varierte undervisningsopplegg er avhengig av god kjennskap til klassen, og krever mye tid av læreren. De gode relasjonene er helt avgjørende i arbeidet med trivsel, forebygging av mobbing og god klasseledelse.

De svakeste lærerne vil kanskje ikke lykkes med disse tingene i en klasse på 15, men selv de aller dyktigste vil mislykkes i en klasse på 35. Derfor har størrelsen noe å si.

 

 

NPM og VFL – Nyare norsk skulehistorie

Postet den av
1

Eg var denne veka heldig nok til å få høyre Ole Briseid på utdanningskonferansen i Stavanger. Tidlegare samme dag snakka statssekretær Birgitte Jordahl om nokre av dei samme emna. Ingen av dei definerte kva dei snakka om med å bruka omgrepet New Public Management, men det var tydeleg for alle som kjenner det.

New Public Management er namnet på ei reformbølge som frå 80-talet blei brukt til å effektivisera offentleg sektor. Det ber med seg prinsipper om at styring skal skje på lavare nivåer, konkurranse mellom aktørar i alle ledd og synleggjering av resultat. I skulen såg vi forenkla læreplanar med fokus på lesing og matematikk, målbare resultat og ei tanke om at skulen skulle tene økonomisk konkurransekraft. Elevar og føresette blei til brukarar, og rektor til virksomhetsleiar. Det blei eit auka fokus på individets rett, og på offentleg sektor som serviceytar.

I skule-Noreg merka vi ikkje mykje til denne bølga før tidleg på 2000-talet, da dei internasjonale resultata for skulen kom. PISA, PIRLS og TIMMS fortalde oss at det ikkje stod så bra til med skulen vår som vi hadde trudd. Vi – som brukte so mykje ressursar på skule, burde vere i verdsklasse. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt. Vi satte i gang med ny reform – kunnskapsløftet, nasjonale prøvar og oppretta eit eget direktorat for utdanning under kunnskapsdepartementet.

Samstundes skjedde noko anna i skulefolkkretsar. Ein blei nysgjerrig på kva som lå bak tala frå undersøkingane, og ein ville ikkje kun sjå på kva som blei putta inn i skulen, og kva som kom ut i form av resultat. No starta ein klasseromsforskning. I Storbrittania utførde Paul Black og Dylan Wiliam  studiet «Inside the Black Box – Raising Standards Through Classroom Assessment»,  og her hjemme var blant andre Kirsti Klette med på PISA + . Begge var kvalitative studier som tok for seg lærarars praksis i klasserommet. I fyrstnemde fann ein sterk evidens for at  elevar som forstod kva dei skulle læra, og korleis dei skulle komma seg vidare, lærte meir. Her hjemme fann vi ei fokusering på aktivitet for aktivitetas skuld, og eit lavt læringstrykk. Klette fann at norske lærarar brukte «Fint» og «Flott» heilt uavhengig av kvalitet på både læring og åtferd. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt.

Det var her det gjekk så frykteleg gale. Det nye Utdanningsdirektoratet starta si satsning på Vurdering for læring, samstundes med at politikarar skulle høste politiske poeng på forskninga. Vurdering for læring blei til to ting. Den eine ei start på ei nødvendig praksisendring blant norske lærarar, og den andre eit nytt målstyringsverktyg for resultatkåte politikarar. Endringa i vurderingsforskrifta som kom i 2009 skulle sikra den nødvendige praksisendringa for lærarar, men blei i mange kommunar brukt til å laga enorme vurderingssystem som tok mykje tid frå lærarane og på ingen måte fremma læring.

No vil Torbjørn Røe Isaksen endra forskrifta igjen. Han vil at karakterar frå undervegsvurderinga skal vera gjeldande til standpunktvurdering. Det er eit enormt feilsteg, og det slår beina under alt det gode arbeidet som er gjort med VFL dei siste åra. Bjørn Helge Græsli har skrive godt om den biten.

Når lektorlaget finn i ei undersøking at fleire rektorar pressar lærarar til å setje standpunkt på svakt grunnlag, så er det grunna kommunanes målstyring og ansvarleggjering! Når Osloskulen sørger for at andre fag legges vekk for å øva til nasjonale prøvar, så er det grunna kommunanes målstyring!

Kunnskapsministeren gjer som Lektorlaget ynskjer i fleire saker , også når det går heilt på tvers av det skuleforskning og åtferdsforskning seier er bra for barn og unges læring. Eg trur at dei som er misnøgde med det som har utvikla seg i skulen dei siste ti åra, er det fordi at dei ikkje vil eller er i stand til å endra praksis. Er det dei som skal styra skulen? Skal vi andre gå to skritt tilbake for at dei ikkje maktar å ta eit skritt fram?

Kunnskapsministeren behandlar symptoma til ein sjukdom han ikkje ynskjer å snakka om. «Diskusjon om New Public Management er en avsporing, mener Torbjørn Røe Isaksen.» Det er kunnskapslaust av ein kunnskapsminister.

Ole Briseid sa om norsk skule at «Skuta er i god stand, men på feil kurs.» Statssekretær Birgitte Jordahl forsøkte å pakka det heile inn i at forvaltning og ansvarleggjering var ein ond spiral og eit dilemma, for det var nødvendig. Til ein viss grad har ho nok rett, men eg lærte også denne veka (hugser ikkje kven som sa det) at utdanningssystemet i Noreg er laust bygd opp, og at det krev tillit mellom partane. Kan det vere ei løysing på dilemmaet? Skuleutvikling etter det vi veit at virkar, og tillit til at vi kan klare det? Alt det krev er ei forventning om at det ikkje skjer noko brennkvikt, men over lang, lang tid. Kanskje så lang tid at ikkje ei regjering kan ta æra. Kanskje lærarane som endrar skulen må få æra.

Lærersnøftet

Postet den av
Svar

Denne uka ble regjeringens lærerløft lagt fram. Mye visste vi at ville komme, og mange hadde nok håpet på at det i tillegg ville komme signaler om en strategi for å løfte lærernes status også ved lønn og fleksible arbeidstidsordninger. Det uteble. I stedet trappes etter- og videreutdanningen kraftig opp, og nye kvalifikasjonskrav for de som ønsker å bli lærere og de som i dag er kvalifiserte lærere ble lansert. Mange lærere møter dette med et snøft, og jeg er en av dem.

Den faglig dyktige læreren er utrolig viktig, men jeg tror at de aller fleste egenskapene som gjør en lærer god verken kan måles i karakterer eller studiepoeng. Formidlingsevne, evnene til relasjonsbygging, kreativitet og oppfinnsomhet måles aldri. Det å vite akkurat hva som skal til for at nettopp denne eleven skal mestre, eller det å forstå hvorfor ting gikk litt på tverke for den eleven, er noe det ikke undervises i noe sted.

Vi skal kunne fagene våre. Vi skal ha god kontroll på det som kreves for årstrinnet, og vi skal kjenne både det som kom før, og det som kommer etter. Viktigst er at vi forstår hvordan elevene opplever faget, hva som skal til for de som ikke får det til, og hva som er neste skritt for de som trenger å strekke seg. Dette krever fagkunnskap, men også gode pedagogiske evner, og ikke minst entusiasme og glede over faget. Også gode tverrfaglige evner er bra hos lærere, slik at de kan knytte emner opp mot hverandre og bidra til et positivt syn på andres fag.  Jeg har store problemer med å tro at dette skal komme automatisk etter et år på skolebenken. Å tro at det er så lett vitner om et svært instrumentalt læringssyn. Lærerløftet er enkel politikk som bygger på det sjokkerende faktum at man kan undervise i engelsk for småskolen (1.-4. trinn) uten et eneste studiepoeng i faget.

Formell kompetanse er flott, men reell kompetanse har også verdi hvis elevene faktisk lærer det de skal. Når det lages nye kompetansekrav til allerede kvalifiserte lærere, så får vi flere ukvalifiserte i stedet for færre. Det burde være opp til hver skole å bestemme hvem som trengte etterutdanning. Å bruke enorme ressurser – både tid og penger, på at høyst kompetente, og i dagens system kvalifiserte lærere som lykkes i klasserommet, skal få de nødvendige tallene på plass, er ren idioti.

Vi skal altså inn i en periode der flere kvalifiserte og ukvalifiserte lærere skal ut i studier. Samtidig skal lærerutdanningen gjøres lenger, og det skal bli vanskeligere å komme inn. På sikt kan selvsagt høyere karakterkrav føre til at status øker – det håper jeg virkelig, og det er en drømmesituasjon å få inn faglig flinke studenter til lærerutdanningene. Men hva om søkertallene går kraftig ned? Med mange lærere ute i studier, og få på vei inn – hvem skal jobbe i skolen? Jeg skulle så inderlig ønske at endringen heller ble gjort i lærerutdanningene. At praksis fikk mer plass, og at skikkethetsvurderinger ble gjort grundig, for å sikre at de dyktigste lærerne kom seg gjennom utdanningen, og var klar for yrket.

Så jeg snøfter. Ikke fordi at jeg ikke synes det er viktig med fag, eller for at jeg ikke vil ha faglig flinke studenter og lærere, men fordi jeg synes det gjøres helt feil. Jeg synes løsningen er for enkel, og jeg tror ikke den virker. Jeg tror rett og slett ikke at det er de faglige evnene til lærerne våre som er problemet som skal fikses i norsk skole, og jeg tror at jo mindre man lytter til forskning, og jo mer man bare driver politikk, jo større blir problemene.

Høyreskolens løsninger

Postet den av
3

På Høyres hjemmesider kan vi lese hva de mener om grunnskolen, og hvilke løsninger de har. Mange store kommuner er i dag Høyrestyrte, og har vært det over lang tid.  Simon Malkenes skriver om Osloskolen i Dagsavisen, og i egen bok. Vi husker også opprøret mot målstyring i Sandefjord, etter at to lærere ble truet med oppsigelse på grunn av at de nektet å jobbe på en måte de ikke syntes var pedagogisk forsvarlig. I Stavanger var de langt på veien mot å utvikle et tilsvarende avkrysningsskjema, som skulle sikre at de dokumenterte riktig i forbindelse med vurderingsforskriften. Høyre profilerer seg som et skoleparti, men de avslører gang på gang at de ikke har den nødvendige kunnskapen om verken pedagogikk eller skoleforskning til å kunne føre en politikk som gagner skolen. Vi står igjen med en ideologisk og symbolsk plattform, der man synser seg fram med egen nesetipp som eneste veiviser, og de som taper er lærerne og elevene. I lys av det jeg vet om skole, og det jeg vet om Høyrepolitikk vil jeg prøve å oversette noen av Høyres «løsninger» (hentet fra hjemmesiden) til den praksis vi vil oppleve:

Høyres løsning er å:

    • prioritere elevenes lese- og regneferdigheter gjennom hele skoleløpet – tidlig innsats er nøkkelen til mestring og økt læringsutbytte

Flott! Tidlig innsats er kjempeviktig. Det vi ser nå, er at Høyre i praksis ønsker å drive skole i barnehagen. Det kan se ut til at de har et veldig snevert læringsbegrep, der læring først og fremst er knyttet til strukturert undervisning. Læring skjer i stor grad i barnehagene allerede, og en god måte å få til tidlig innsats på, ville vært å overføre en del av ideene fra barnehagen inn i skolen. Når opp mot 30 elever skal gå i samme klasse, må undervisningen nødvendigvis foregå på en slik måte at alle sitter i ro og lytter, og da skjer det ikke så mye læring. Små klasser på maks 15 de første årene ville gitt en bedre overgang, og en ville kunne drive en pedagogikk som gagnet elevene og førte til undring, mestring, begeistring og læring, heller enn stillesitting, disiplin og vansker.

Høyres løsning er å:

    • kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå

Å kartlegge elever for elevenes del er lurt. Diagnostiske tester  for å finne ut akkurat hva elevene sliter med er ofte nødvendig. Men hvorfor skal skolenes resultater offentliggjøres? Det fører ikke til mer læring hos elevene. Det fører til stigmatisering for skoler og kommuner, og det misbrukes til å både belønne og «skyfle rundt» på både ledere og lærere i de verste av blåkommunene. Benchmarking og målstyring har ingen plass i skolen, for det har ingen positiv effekt på elevenes læring. De er effektiviseringsverktøy for bedrifter.

Høyres løsning er å:

    • innføre læringsmål for alle trinn, slik at elever, lærere og foreldre vet hva elevene forventes å ha lært på hvert årstrinn

Dette er Sandefjordskolen og avkrysningsskjemaene. Dette er ungene som dør i magen før ukestest eller målsjekk. Et slikt system er ikke pedagogisk forsvarlig, og er helt aldeles misforstått VFL og god tilbakemeldingskultur. Ja, elevene skal vite hva som forventes av dem, men det skal skje som en integrert del av undervisningen og gjennomsyre læreres tenkning når de planlegger og vurderer. Innføring av læringsmål for alle trinn gjør ingenting positivt for pedagogikk og læring.

Høyres løsning er å:

    • innføre skriftlig avgangseksamen i norsk, matematikk og engelsk for alle elever på 10. trinn

Hvorfor??? For at allerede presset og stresset ungdom skal skjerpe seg og jobbe enda hardere? For at de som allerede mislykkes skal få flere dårlige karakterer på virnemålet? Prøver fører ikke til læring. Tvert imot.

Jeg kan knapt finne en eneste løsning i Høyres skolepolitikk som bygger på noe vi kan finne igjen i skoleforskning eller grunnleggende pedagogikk. Det jeg finner er konservativisme (naturlig nok). Et ønske om å gå tilbake til  den fagtunge realskolen, med sin strenge disiplin og sine autoritære lærere. Problemet var at realskolen ikke var for alle. Det blir ikke Høyreskolen heller, dersom de får løse problemene på sin måte.