Jeg hørte en gang en rektor fra New Zealand si at å prøve å endre noe i skolen, var som å snu en blåhval. Nå lurer jeg på om det var lektor Kval han snakket om.

I det siste innlegget hans skryter han av å endelig ha sperret elevenes internettilgang. Om han fikk rekvirert og skaffet dispensasjon for en GSM-jammer, vites ikke. Om han ikke hadde det, er sjansen stor for at det faktisk var Kval selv som ble lurt av elever med mobile forbindelser.

Hva mer Kval vil si med innlegget sitt forstår jeg ikke helt. Er det humor? Er det et generelt sleivspark ut i skole-Norge? Er det bare surmaga grinebiting fra en gubbe som mener han endelig har fått rett i det han har sagt i alle år?

Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal reagere på innlegget. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, eller sakte men sikkert rive ut hvert hår på hodet i ren frustrasjon over at noen med tilsynelatende så lite kunnskap om skole og pedagogikk kan ha definisjonsmakt i norsk skole. For det er langt fra første gang jeg sitter med denne følelsen etter å ha lest noe av Kval. Og nå må jeg skrive et svar. Kval bommer på alt for mye til at det kan stå uimotsagt.

Kval blander sammen alt han er mot i en suppe, der han ikke putter ingrediensene i rett rekkefølge. Ansvar for egen læring(AFEL) var nittitallets pedagogikk, og man har delvis gitt denne retningen skylden for de dårlige resultatene som kom tidlig på 2000-tallet. PC’ene ble innført i skolen lenge etter det, og kan følgelig ikke være årsaken til resultatene, men her skal jeg gi Kval rett i noe; den mangelfulle opplæringen av lærere har nok ført til problemer.

Videre sier han at innsatsen ikke skulle måles under AFEL, men at kun tentamen skulle telle. Dette er feil. Det å vurdere innsats, heller enn faktisk læring, har også fått skylda for PISA-sjokket. Som følge av det fikk vi ny vurderingsforskrift i 2009, der det ble gjort tydelig at det ikke var innsatsen, men elevenes faktiske fagkompetanse ved sluttvurdering som skulle telle. Altså kun tentamen, slik mange lærere tolket det. Her har vi fått noen endringer som ikke tillater denne tolkningen, noe Kval tolker dit han vil – med at han hadde hatt rett hele tiden, og Udir måtte snu.

Utdanningsdirektoratet får altså gjennomgå – og jeg kan være enig i at de kanskje hadde en ugrei start. Men Udir har aldri hatt beslutningsmakt, og det som har gjort dem bedre er at de i større og større grad har involvert lærere og andre skolefolk. Udir er nå et solid nav i skole-Norge, der en lett kan finne regelverk, læreplaner, tips og triks. Et perfekt sted å starte for en lærer som vil snu.

Kval er fornøyd med å ha fått det som han ville med fraværsgrensa også. Men å bejuble sanksjonsmuligheter vitner ikke akkurat om profesjonalitet og autonomi. Kval bør føle seg privilegert som får undervise ungdom som mer enn noen gang faktisk er «rasjonelle aktører på evig jakt etter intenst skolearbeid og best mulig resultater.» Men det ansvaret er han fornøyd med at tas fra dem. Ungdomskultur blir degradert til «distraksjoner». Fjerner vi disse kan elevene igjen framstå som tomme tavler. Dette elevsynet, og læringssynet burde ikke lenger eksistere i skolen. I mitt lærervirke jobber vi med verdier og gode valg, heller enn regler og konsekvenser. For selvregulering kan ikke læres hvis alt allerede er regulert. Vi møter hverandre som hele mennesker, enten vi er elever eller lærere, og læringen skjer i relasjonene.

Jeg skal selvsagt være forsiktig med å dømme Kval for hardt. Mest sannsynlig er han en god lærer, med gode relasjoner til sine elever, der han med et glimt i øyet deler nyheten om at han endelig har sperret internett. Men det kommer ikke fram i det han skriver. Der langer han ut mot det aller meste uten å noen gang rette kritikken innover og peke på den viktigste aktøren for å få til positiv endring i skolen – til gode for de vi er der for. Den enkelte lærer må være villig til å snu. Hvis ikke strander vi.