La pendelen falle igjen!

Den siste uka har VG hatt en god og grundig reportasjeserie om skolen som svikter sine elever. Selv om det er så deprimerende lesning, at jeg nesten har begynt å tvile på om skolen er det rette arbeidstedet for meg, så er jeg uendelig glad for at disse debattene kommer.Jeg håper at det kan bidra litt til at de som for snart 20 år siden fikk pendelen til å svinge bort fra «koseskole», lek og prosjektarbeid, nå vil lytte til oss som mener at pendelen har svingt for langt. I stedet ser det dessverre ut som om de tviholder den, og drar den lenger og lenger opp, der flere og flere elever faller av.

Det er også omtrent 20 år siden jeg begynte min lærerutdanning. I de årene har jeg gått fra å heie på Clemet, trodd på elendighetsbeskrivelsene av lærerstanden og skolen, og bidratt til at vi får en «bedre vurdering», med fokus på gradering i lav, middels og høy måloppnåelse, av elever på barneskolen. Pendelen var godt på vei ned, og jeg løp foran med skylapper.

Etter hvert fikk jeg sett følgene av pendelen som svingte. Første gang jeg hørte om elever som ble syke av skolen var fra en ansatt ved et ressurssenter for skolen, som kunne fortelle at psykisk sykdom som angst og depresjon gjerne trådte inn ved tiårsalderen for gutter, i forbindelse med at gangetabellen skulle læres utenat, og for jenter på ungdomsskolen, når alt skulle måles i karakterer. Senere kunne jeg lese i papirer at psykisk syk ungdom hadde fått diagnoser der det stod «skoleframkalt» foran, og jeg møtte elever med så dype sår fra tidligere skolegang, at der ikke var rom for mer enn å plastre og trøste. Jeg innså at jeg var del av et system som ikke var rigget for at alle elever kunne få åpnet dører mot verden og framtiden, slik det heter i formålsparagrafen.Pendelen hadde svingt for langt.

I opplæringslovens §9a heter det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Hver dag på skolen skal altså gjøre alle elever litt friskere og litt gladere. I stedet har vi en skole som gjør noen elever syke.

I denne virkeligheten, som mange av oss har sett lenge, og som VG har gjort et grundig arbeid i å belyse, er det derfor utrolig provoserende at skoleforsker Thomas Nordahl, i en kronikk om et forskningsprosjekt han har drevet, våger å konkludere med at skolen trenger «mindre kritikk og ideologi, takk».  Han oppfordrer oss som kritiserer til å heller spørre barna, slik han har gjort i sin undersøkelse, og jeg kan opplyse om at det er oftest nettopp det vi gjør. Men vi som jobber med barn og unge vet at de ikke uttrykker seg best ved hjelp av å trykke på smilefjes eller surefjes på en iPad, men ved atferd, kroppsspråk og gjennom lange samtaler med de som kjenner dem aller best.

I en av helgas Vg-saker bruker Kristin Clemet, Nordahls undersøkelse til å underkjenne 1000 førsteklasselærere. På twitter delte hun kronikken og skrev at norsk skoledebatt er på avveie, og at skolen er så bra at hun ikke håper noen ødelegger den. En interessant kommentar i den pågående Søgnen/Thorkildsen-striden – og en tydelig oppfordring om å holde kjeft og være fornøyd. At de tør!

Jeg har tidligere en gang skrevet at når pendelen endelig svinger igjen, så skal jeg sitte på den som en «wrecking ball». Jeg lover at vi ikke skal la den falle tilbake til startpunktet, og rasere alt som har skjedd de siste 20 årene, men at vi skal nærme oss det stedet i midten, der elevene møter en skole som er opptatt av læring, men som ikke gjør dem syke. For at det skal skje må kritiske røster slippe til, uten å bli avvist som sutrere eller oppviglere, og vi må slippe inn både lærernes erfaringer, ideologi og empiri i debatten. Og så må vi som gode Anne Ragnhild Sti skriver, faktisk tenke litt nytt om skole. (Og jeg tror ikke fagfornyelsen fornyer nok – snarere tvert imot. Mer om det en annen gang.)

 

 

6 thoughts on “La pendelen falle igjen!

  1. Camilla setter som vanlig fingeren på et viktig tema i skoledebatten: Hvordan opplever elevene skolen? Jeg deler i hovedsak hennes synspunkter. På et punkt mener jeg hun tar litt for lett på forskning og relaterer det for sterkt til egne erfaringer.

    Jeg tviler ikke på de funn Nordahl gjorde. Elevene både i 1. og 2.-4.trinn melder om at de stort sett trives i skolen. Metoden nettbrett og 4 symbolvalg kan diskuteres, men den gir grunnlag for å trekke slutninger. Jeg kunne tenkt videre undersøkelser ved å fange inn de elever som valgte symboler som forteller om at de ikke trives. Det er de som er viktigst å fange opp og endre tilbudet til.

    Nordahl skriver til slutt: «Det er ikke sikkert barn lærer så mye mer ved at de starter som seksåringer i skolen. Men det er heller ikke dette nytteperspektivet som er det viktigste. Det viktige er at seksåringer liker å lære og liker seg i skolen.»
    Det bør vi skoleledere og lærere være enig i.
    Og så bør vi gå videre for å gjøre skolehverdagen bedre for resten også.

    Å gjøre skolen til et spørsmål om politisk ideologi, er en lite farbar vei. Det blir fort en konkurranse om hvem som har den beste skolen. Retorikken blir deretter og aktører i skolen blir brukt i et partipolitisk spill som er uverdig skolens mandat.
    I Finland er skolens innhold og læreplaner ikke vedtatt av politikere, men av fagfolk innen universitetssektoren. Noe å tenke over i Norge..??

    • Jeg vil heller ikke at partipolitisk vingling skal styre skolen. Når jeg sier at ideologi fortsatt må ha en rolle, så tenker jeg på tankesett som sier noe om hvilke verdier og holdninger vi vil ha i skolen. Vi må ikke komme dit at vi ser oss blinde på «det som virker». Og det er helt sant at det store flertallet av våre elever trives, allerede fra førstetrinn, men jeg tror at hvis vi hadde tenkt nytt om hvordan vi vil at skolen skal være, så kunne vi kanskje klart å fange opp enda flere, uten at det går på bekostning av de som allerede trives.

      • Språk skaper virkelighet. Du presiserer det slik at ideologi er noe annet enn de politiske og samfunnsmessige forståelser som til vanlig legges i begrepet. Da følger jeg deg bedre 🙂

        Ideologi brukes til vanlig for å forklare de ulike -ismer; verdigrunnlaget til politiske retninger (sosialisme, liberalisme, feminisme, konservatisme osv)

        Jeg er i skoledebatten er det oppsiktsvekkende mange lærere (og noen ledere) som skal forklare ulike pedagogiske retninger og tenkemåter inn i partipolitiske båser (høyresiden, venstresiden, borgerlig, sosialdemokratisk osv).
        Jeg mener det er irrelevant og villedende.

        Jeg har sjøl vært skolepolitiker i både kommunestyre og fylkesting, og vet at interessen for skolepolitikk er jevnt fordelt mellom partiene. Jeg har hørt fylkespolitikere som skryter av sin egen skolepolitikk, og som blir svar skyldig når de blir utfordret på skolens innhold og utfordringer.

        Stortinget må gjerne vedta en lov for opplæring, det er viktig å sikre elevenes rettigheter.
        Men jeg har aldri skjønt hvorfor en minister med ansvar for skole så absolutt skal ha en skolereform og en læreplan som minnesmerke. Skjønner du det? 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s