Dette er eit gjesteinnlegg frå min fantastiske kollega Lillian Utne Skjæveland. Ho er god og tydeleg, og sjølv om me ikkje nødvendigvis alltid er einige om alt, synast eg dette er eit viktig innlegg å ta med seg i valgåret 2017:
Det er en avledningsmanøver å henge ut Hoem som lærerfiende. Det er derfor velkomment å lese Hobbelstads kritikk av formen på NRK-debatten. I innlegget «Skolebarn må bruke et livløst språk om bøker som er fulle av liv. Klart det blir bråk», i Dagbladet 3. mars, leser vi: «debatten er for viktig til å handle om hersketeknikker og stillingskrig».
Hobbelstad refererte til debatten «hva er galt med norskfaget» på Parkteateret 1. mars. Det var her det hele kulminerte i offentlig beskyttelse av lærere mot Hoems fordømmende synsing. Hoem måtte besvare konfronterende spørsmål, og kunnskapsministeren og forskeren forsvarte lærerne mot en kritikk hvis dramaturgi virket oppkonstruert. Kunnskapsministeren skrøt av lærerne samtidig som forskerens uttalelser bidro til at vrede vendtes mot Hoem. Kampen (debatten) ble derfor polarisert. Den framstod som en kamp mellom den slemme løgnen (synsing), og den snille sannheten (forskning).
Forestillingen om Hoem som den nye lærerfienden framstod nærmest for åpenbar. Hva med kunnskapsministeren som i alle år har motarbeidet lærerprofesjonen? Følgelig undret jeg meg over hvorvidt vi aksepterte dette premisset. Slik jeg ser det formørker dette nye fiendebildet sider som burde være i lyset. Høyres skolepolitikk for eksempel. Det er jo ironisk at Hoems perspektiver først og fremst har sparket liv i Høyres egen debatt om hva norskfaget skal inneholde. Denne debatten berører ulike læresyn, som forholdet mellom danning og metode. Men den berører også tema som tilliten til lærere. Norskdebatten blir dermed en politisk kamp.
Kunnskapsministeren er videre kjent for å ha diskreditert norske læreres kompetanse i stor stil. Dette er gjort gjennom plumpe ord så vel som politiske handlinger. Han var til eksempel anfører for et politisk vedtak som på sikt avskilter mange lærere. Dette var ifølge ham nødvendig, da de manglet formell kompetanse -til tross for at de fleste hadde lang erfaring som lærere i skolen. Ifølge artikkelen om Sørmo i Utdanningsnytt 14.03 har dette vedtaket alt begynt å få konsekvenser. Sørmo sier at flere skoler rundt om i landet har begynt å utlyse stillinger som krever at lærere oppfyller de nye kompetansekravene. Hvis dette er tilfelle er det alvorlig, da det i praksis betyr at det kan bli vanskelig for disse lærerne å skifte, eventuelt få seg jobb. Kunnskapsministeren innfører også obligatorisk mastergrad i lærerutdanningen, enda et signal for misnøyen med lærerkompetansen.
Så la oss ikke forblinde – hverken når det gjelder Hoem eller andres synsing om hva vi driver med i skolen. La oss heller ikke distrahere av vinklinger i media, eller forføre av kunnskapsministerens ros av lærerne. En ny læreplan er på vei. Hoem er ikke lærerfiende eller politiker med beslutningsmakt når det gjelder skolens framtid. Høyre sitter ennå ved roret. De har ennå ikke vist lærerne den store tilliten. Om et knapt halvår er det valg. Det er disse tingene vi må fokusere på.
Skolevegen 