Uka skolen stengte

For rundt et halvt år siden skrev jeg det som står nedenfor. Akkurat da så ting ganske lyst ut. Det var før alle endringene som kom i november. Vi hadde en periode med små fellesamlinger på jobb – og her i Rogaland føltes det som om ting gikk mot normalen. Det er rart hvor mye som endrer seg på et halvår. Da VG i desember hadde overskriften «Kjære verden, vi har en vaksine» begynte jeg å gråte. Håpet steg for at når vi gikk mot lysere tider, også skulle få komme ut av hulene våre. Nå er et år gått, og selv om det fortsatt finnes et løfte om at «alt blir bra», så tør jeg ikke lenger tenke på når. Og samtidig som tiden går så stiger frykten for hva dette året – eller disse årene, faktisk kommer til å koste oss i det lange løp. Det rare er at når jeg leser om den merkelige uka for et år siden, så tar jeg meg i å savne tiden hjemme med ungene da vi ikke visste noen ting. Nå vet vi nesten for mye.

———————————————————————————————————————

Lørdag 14. mars skulle jeg ha vært i Haninge sør for Stockholm. Der skulle jeg har snakket om den norske læreplanreformen – på engelsk, no less!, på konferansen ResearhEd. Sånn ble det ikke. I stedet fikk jeg den mest surrealistiske uka jeg noen gang kan huske – og samfunnet vårt, og skolen, kom til å få varige endringer.

Mandagen denne uka var jeg på jobbintervju. Allerede hadde man innført retningslinjer som gjorde at vi ikke håndhilste, og holdt god avstand. Etter intervjuet var ferdig, spurte rektoren ved skolen jeg intervjuet til, om jeg hadde en plan for hva vi skulle gjøre når skolen stengte. Jeg lo litt, og svarte at nei – burde jeg det? Alvoret hans gjorde allikevel at jeg måtte tenke en gang til. Kunne de stenge skolen?

Tirsdagen kom, med flere smittede i Norge, og flere retningslinjer. Kommunene satte krisestab. Noen snakket om å stenge skoler og barnehager, flere innførte reiseforbud for sine ansatte. Jeg forstod at jeg i hvert fall ikke skulle til Sverige på fredag.

Onsdag skjønte jeg at det faktisk gikk mot en nedstenging. Sent på kvelden dro jeg ut og handlet en full handlekorg. Så noen få andre som også gjorde det. Vi hadde fått klare råd om å ikke hamstre dagligvarer, men på dette tidspunktet var det på bristepunktet til om det kjentes fornuftig likevel. I butikken var det tomt for mel og tørrgjær. I Danmark hadde de stengt skolene.

«I dag kommer de til å stenge skolen» sa jeg inne på personalrommet da jeg kom på jobb torsdag. Noen minutter etterpå ble jeg lagt til i en gruppe på Facebook som het «Korona-dugnad for digitale lærere». Her var det allerede fullt av tips til hvordan en kunne drive hjemmeundervisning. Klokka 14:00 ble det avholdt pressekonferanse der det allerede var varslet at det skulle settes inn de mest dyptgripende tiltak i fredstid i Norge. Fra klokken 18:00 samme dag skulle Norge stenges.

Fredagen var første dag der elevene var hjemme. De hadde ingen undervisning denne dagen, for vi lærere trengte å planlegge, og i rekordfart finne og lære oss hvilke verktøy som skulle til for å kunne drive en form for undervisning hjemmefra. Fredag kveld satt jeg med en merkelig blanding av ro og uro og kjente på hvor utrolig surrealistisk det hele var, da telefonen plutselig ringte. Det var fra biltransporten som skulle hente meg på Arlanda. Jeg hadde glemt å avbestille, og kvelden min ble plutselig enda mer surrealistisk. Det kjentes som om uka før tilhørte en annen verden.

I skrivende stund er det ganske nøyaktig et halvt år siden den uka. På facebookgruppa for digitale lærere står det «Husker du hva som gikk gjennom hodet den dagen for 6 måneder siden?», og kommentarene under viser den samme opplevelsen jeg hadde; en kombinasjon av ro og uro, av forutsigbarhet for de neste dagene, men enormt uforutsigbare neste uker.

Og nå i etterkant, et halvt år etter, så er jeg en lang erfaring rikere, men kanskje ikke så mye klokere. Vi vet ikke om det var riktig avgjørelse. Elevene rapporterer selv at de lærte mindre i hjemmeundervisning. Noen melder om elever som har blomstret i denne perioden, men vi har også hatt store bekymringer for allerede sårbare barn. Lærere har gjort en kjempeinnsats, og løpt opp trappene i bratte læringskurver, ved å tilegne seg nye ferdigheter, ta i bruk nye verktøy og finne nye måter å nå elevene på. Men vi har også avslørt store forskjeller i hva elevene i Norge har tilgjengelig – og selv om vi lærte mye nytt under nedstengingen, tar vi det med oss videre? Har det en plass i den ordinære skolen? Også den forsiktige åpningen ga oss nye erfaringer. Spesielt barnehagelærere melder om en langt bedre arbeidssituasjon med små avgrensede grupper. Lar det seg gjøre å tenke annerledes om hvordan vi bruker ressursene til vanlig også? Trenger vi at barnehagene har åpningstid fra 7-17 for å få samfunnet til å gå rundt?

Spørsmålene får stå ubesvart. Dette er jo ikke over ennå, selv om mye begynner å føles normalt igjen. Noe er også en helt ny normal. Vi har sluttet å håndhilse, og vi klemmer ikke vennene våre når vi treffes for første gang på lenge. Det kjennes nesten ulovlig når vi allikevel sniker oss til det. Tenk at det som kjentes så normalt den uka i mars, nå kjennes helt surrealistisk. Dette er slik endring føles.


(Teksten fra oktober ble først publisert på https://www.skolaochsamhalle.se/)

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s