Det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Faktisk så lenge siden at jeg måtte logge på på nytt, og så lenge siden at brukergrensesnittet til wordpress har endret seg, og jeg ikke kjenner igjen noe lenger. Grunnen til at det er lenge siden, er nok at skole har blitt mer og mer jobb, og mindre og mindre hobby.

Men i dag skjedde noe som inspirerte meg til å skrive en liten epistel. Da jeg hadde handlet, og var på vei til å rygge ut av parkeringen, kom en ung mann gående tett foran bilen min. Han møtte blikket mitt og smilte, og jeg smilte tilbake, for jeg kjente ham igjen. Han er tidligere elev, og jeg ble glad for å se ham. Jeg måtte se på ham en gang til og smile og nikke enda en gang for å prøve å vise at jo – jeg husker deg – jeg husker navnet ditt også. Han smilte tilbake.

Det var ikke første gang jeg så på ham en gang til. Da han var min elev, hadde han en tid vært borte fra skolen på grunn av en reise. Klassen han gikk i var en veldig fin klasse, som jeg ble veldig glad i, men mens han var bort var det litt traust. De var snille og greie, men ikke den mest engasjerte gjengen jeg har hatt gleden av å ha. Så da han kom tilbake husker jeg at jeg ektefølt og oppriktig gikk bort til ham og så «SÅ KJEKT Å HA DEG TILBAKE!», mens han stod ved skapet sitt og hentet noen bøker. Han virket litt overrasket. Kanskje han ikke var vant til at lærere syntes det var kjekt å se ham? Mens jeg gikk bortover gangen snudde jeg meg å så på ham en gang til. Han stod og smilte for seg selv, og så ikke at jeg så ham. Jeg håper – og tror at dette er anerkjennelsens makt, og jeg tror – og håper, at den gjensidige anerkjennelsen mellom oss var et positivt tilskudd – og kanskje til og med en kilde til utvikling, i hans skoleliv.

Vi snakker ofte om Å SE eleven, eller at det er viktig at elevene BLIR SETT. Det vi egentlig snakker om er anerkjennelse. Og jeg har nylig lært mer om hva anerkjennelse egentlig er. På en av planleggingsdagene våre hadde vi gleden av å få høre Øystein Nybø, doktorgradstipendiat ved UiS, som nettopp har anerkjennelse som sitt forskningsfelt. Han hjalp oss, med historie og teori, fram til et analytisk rammeverk for å bedre å forstå hvordan anerkjennelse kan være en kilde til utvikling:

• Gjennom kjærlighet utvikles barnets selvfølelse. Når de voksne viser og skaper tillit, er glad i, aksepterer og liker barnet som det er, bidrar de til at barnet liker seg selv, og blir trygg i seg selv.
• Gjennom rett, respekt og likeverd utvikles barnets selvrespekt. Ved å gi rettigheter og inkludere, og møte barnets behov, vil barnet få tilhørighet og oppleve gjensidighet og likeverd. Og respekt betyr «se en gang til».
• Gjennom solidaritet utvikles barnets selvverd. Når vi voksne verdsetter alles bidrag, og omfavner annerledeshet, hjelper vi barnet til å realisere seg selv og være stolt over sine bidrag i et fellesskap.

Jeg, for min del, er svært spent på å følge hans videre forskning – og jeg tror at han er på sporet av noe helt essensielt. Heldigvis er overordnet del, og våre styringsdokumenter helt på linje her, men dette er noe hver enkelt som jobber med barn må erkjenne. Vi må våge å møte barne som mennesker, ikke bare som et noe større hode. Og i den helt andre enden av anerkjennelsen, der står faktisk krenkelsen. Den følelsen som gjør at  barna «trekker seg sammen som blomstene ved den innbrytende natt». Og det vil vi jo ikke ha? Vi vil mye heller ha de som står og smiler for seg selv når de tror at ingen ser dem.