I dag skriver jeg som mor, og ikke som lærer eller skoleleder. Dette er heller ikke et innlegg i debatten om skjerm i skolen, men en erfaringsdeling fra vårt liv med skjerm her hjemme. Foreldreoppropet mot skjerm i barneskolen, som nå foregår på en offentlig facebookgruppe, får mye oppmerksomhet i riksmedia, og de prominente hærførerne har også fått audiens hos kunnskapsminister Tonje Brenna, der de kom med en rekke krav til endring i den digitale praksisen i skolen. I selve gruppa finnes det mange kloke og balanserte stemmer, og det tas opp legitime og rimelige bekymringer, men som ofte ellers i grupper på facebook går det ganske kort mellom latterliggjøring av motparten og tilløp til konspirasjonsteorier.

Selv om jeg mener mye om dette, og gjerne kunne tenke meg å dissekere kravene fra oppropet, og kommentere som skolemenneske, så er det noe annet som opptar meg akkurat nå – nemlig inntrykket som jeg får i denne gruppa, at skjerm – og innholdet ungene har tilgang til, er skadelig i seg selv, og at det er noe helt selvfølgelig, som alle bør ha fått med seg. Slik jeg ser det vil et slikt inntrykk skape frykt og dårlig samvittighet hos foreldre som tenker de har gitt barna for stor tilgang til skjermene og alt som finnes på dem. Derfor kommer min stemme, som skamløs mor til to skjermtroll på 11 og 13.

I vårt hjem har vi ingen regler eller begrensninger på skjermbruk. Ungene har hver sin smarttelefon, som de arvet etter oss voksne, omtrent da de startet på skolen. Minsten bruker ikke sin så veldig mye, da han har ansvar for å lade den selv, og sjelden følger opp det. Faktisk så ble erfaringen ganske fort at de begge slet med dette ansvaret, og de fikk derfor hver sin dumtelefon, slik at vi får tak i dem når de er ute. Den nyslåtte tenåringen er nok blitt ganske glad i mobilen sin, og har de siste årene sørget for at den er ladet nok til flittig bruk av tiktok, snapchat og youtube.

I tillegg til telefonene har de tilgjengelig hver sin ipad, to PC’er, 3 TV’er (med chromecast eller Apple-tv) og en Nintendo Switch. Disse skjermene brukes flittig til avslapning, spilling, læring, inspirasjon og produksjon. De brukes både aktivt og passivt, flere timer daglig. Når de blir leie av skjermen -og det gjør de, så setter jentungen seg og hekler (Hun har lært det fra youtube), og guttungen går seg gjerne en tur ut på skateboardet. Noen ganger synes vi voksne at de har holdt på litt vel lenge med skjermene, og vi ber dem ta en pause, noe de gjør uten å protestere. Kanskje skjermene ikke er så spennende når de ikke er forbuden frukt?

Vi voksne interesserer oss også for hva de ser på og spiller. Ofte ser vi på youtubere sammen, eller spiller sammen. En gang da minsten var ganske liten, og nettopp hadde fått Switch’en, satt han og jeg sammen mens han spilte Mario Odyssey, og han strevde skikkelig med å ta en «boss». Jeg foreslo at jeg kunne hjelpe, men han ville klare det selv. Han ble etterhvert så frustrert at tårene begynte å trille, og jeg trodde vi nærmet oss en «ragequit», så jeg foreslo en pause for å spise litt, og hvile øynene. Etter pausen prøvde han igjen, og klarte det! Lettelsen, gleden og mestringen var stor, og vi stod der sammen og jublet i stua! Litt som hvis en fotballgutt endelig klarte å score i en viktig kamp!

Hos oss har det også være viktig å snakke med barna om alle farene som lurer på internett, om reklames påvirkningskraft, og om hvordan vi behandler hverandre i onlinespill og på sosiale medier. De er jo ikke perfekte, og noen alvorlige samtaler har det jo blitt gjennom årene, men vi er ihvertfall trygge på at dersom de har opplevd noe vanskelig på nett, eller om de har gjort noe de ikke burde, så kommer de til oss med det. Kanskje fordi de vet at konsekvensen ikke blir inndratte skjermer eller avkutt i den tilmålte skjermtiden?

Så er jo spørsmålet; har vi oppdratt et par digitale junkies? Tja… De gjør det begge bra på skolen, de spiser greit og holder seg i grei fysisk form. De deltar på fritidsaktiviteter, gjør frivillighetsarbeid og skriver leserinnlegg. Begge har lært mye av innholdet på skjermene – i kombinasjon med vårt engasjement, selvsagt. Men ja – vi merker også at evnen til å holde oppmerksomhet og konsentrasjon på noe de IKKE er motivert for, er skadelidende (som det også er for oss voksne, og ganske sikkert for alle de barna som har heftige skjermbegrensninger og sure og slitne foreldre). Det er også noe vi jobber med, ved å stille krav om at må-oppgaver som lekser, fritidsaktiviteter og plikter i hjemmet aldri skal lide under skjermbruken. Vi regulerer og medregulerer motivasjon og ansvar, slik at de sakte men sikkert blir i stand til å regulere dette helt på egenhånd (og de er på god vei).

Jeg forventer ikke at alle andre gjør som oss, og jeg legger meg ikke oppi hvordan andre familier har valgt å løse dette, men jeg håper at min stemme kan lette på samvittigheten til mødre og fedre som sitter med skam og frykt fordi noen forteller dem at skjerm er farlig. Min erfaring er at med god voksenveiledning, støtte og interesse, er skjermene mer til glede enn skade. Så vet du at vi ihvertfall er to.