Vi lærere er i et utsatt yrke. Alle har et forhold til skolen, og da er det også lett å mene mye om skolen. Noen mener vi har for mye ferie, noen mener at vi ikke gjør noe annerledes enn deres egne lærere gjorde for 30 år siden, og mange tror at vi har en lett jobb. Og da er det viktig at vi lærere holder sammen, og framsnakker hverandre, slik at vi kan gjenvinne vår status. Det er litt dumt da, at det som mange sier og mener noe om stemmer for noen av våre kolleger. De har mye ferie, de gjør kun ting som deres egen lærer gjorde for 30 år siden og de har en veldig enkel jobb. De trenger ikke framsnakk, men kritikk og veiledning. Vi kan ikke være lojale mot hverandre for enhver pris. Lojaliteten må først og fremst ligge hos elevene, og deres rett til trivsel, mestring og læring. i tillegg så har vi en arbeidstidsavtale og en rekke styringsdokumenter som vi også bør være lojale mot.

Så hva gjør vi da, hvis vi har en kollega som ikke fungerer? Først og fremst er dette en oppgave for skolelederne. Det er viktig å skape en kultur for samarbeid og deling. Vi må åpne opp klasserommene for hverandre og for ledelsen, og vi må alle tenke at vi stadig skal utvikle oss. Når der kommer svinger må vi snu, og endring må være det normale. De som jobber for lite, i form av å kun «snu bunken» eller ukritisk bruker kun lærebok og ferdigopplegg, må tåle noen konfrontasjoner. De som jobber for mye, med svære rettebunker og skriftlig planleggings- og vurderingsarbeid, må få veiledning om hvordan de kan endre sin praksis til beste for elevenes læring, og for sin egen arbeidsbyrde. De som har elevsyn, og læringssyn som ikke er i tråd med de styringsdokumenter vi har og det samfunnet vi lever i, må få tydelig beskjed om at det ikke er greit. Og de som da fortsatt ikke er villige til å endre sin praksis, må kanskje innse at læreryrket ikke er for dem. De bør ihvertfall ikke framsnakkes.

Hvem som helst skal ikke kunne komme inn fra gata og gjøre lærerens jobb. Det er som med alt annet: det kreves litt talent og 10 000 timer med hard jobbing. Vi har vårt eget fagfelt, vårt eget fagspråk og vår egen yrkesetikk. Vi kan heve yrkets status ved å løfte det fram som en profesjon, men da kan vi ikke ha med oss for mange som ikke er profesjonelle. Om det så betyr at vi må både konfrontere og baksnakke dem litt. Så fortsett å framsnakke de gode lærerne, men ikke lat som om de dårlige ikke finnes, og prøv å hjelpe dem å bli bedre!

De siste 15 årene har skolen – både her hjemme, og ellers i verden – blitt studert, vurdert, testet og målt, mye mer enn tidligere. Mye av det som kommer fram gjennom forskning og undersøkelser hjelper oss å gjøre nødvendige grep for å holde oss oppdatert i samfunnsutviklingen, og klasseromsforskning både i inn- og utland har ført oss fram mot et nytt syn på vurdering. Dette er bra for skolen. Gode pedagoger nyttiggjør seg forskning gjort av skolefolk, og omsetter det til endret praksis i egne klasserom. Dessverre er det ikke bare disse som nyttiggjør seg av resultater.

Når skolen veies, og finnes for lett – går det et sus gjennom media, og skolen blir gjenstand for politisk debatt. På sidelinjen står kommersielle aktører og gnir seg i hendene. Når skolen gjør det dårlig, går det an å tjene penger! Skreddersydde opplegg som skal gi en quick-fix, analyseverktøy eller kartlegginger som skal finne ut hvor problemet ligger hos nettopp din skole, eller teknologi som vil gjøre underverker for elevenes læringsutbytte. Som pedagog vil jeg alltid ha en kritisk grunnholdning til kommersielle aktører som vil profitere på skole. Jeg mener at skolefolk vet best hvordan skoleproblemer skal løses, og at det aldri finnes en quick-fix.

Det har vært mye fokus på opplegg og kartlegginger for barnehagene i det siste, og jeg synes man bør se et par varsellamper lyse i skolen også. Er vi kritiske nok til hva vi innfører i skolen? Har virkemidlene en faktisk positiv innvirkning på læring, eller er de der bare for å gjøre jobben lettere for lærerne? Satt helt på spissen, så vil jo ferdiglagde opplegg og analyseverktøy gjøre læreren overflødig, og fjerne alle rester av en profesjon. I hvem sin interesse er det mon tro?

Skolen skal få et kvalitetsløft, og det skal skje gjennom kompetanseheving for lærerne. Jeg kjenner noen som er inne til heving nå, og jeg har lest litt om noen av studieprogrammene som tilbys. Det som slår meg er hvor mye disse programmene er rettet mot fag, og hvor lite som går på pedagogikk, metodikk og didaktikk.

Jeg er av den oppfatning at det som trengs for at skolen skal få et kvalitetsløft, er at flere reflekterer over og utvikler egen undervisningspraksis, i lys av forskning som sier noe om hva som faktisk fungerer for elevers læring. Det er fullt mulig at det å komme seg over på skolebenken selv litt, og ha noen engasjerte forelesere som kan modellere spennende undervisningsopplegg, til en viss grad gjør det, men dessverre tror jeg ikke det er dette som er tilfellet ved de fleste videreutdanninger for lærere. Jeg tror nok at mange sitter med matte og naturfag på et slikt nivå at de lurer på hvordan de skal få bruk for integralregning og analytisk plangeometri for den nåværende 7.klassen sin. Man kan jo alltids argumentere med at det er viktig å ha trygghet i faget, og det er vel kanskje noe i det.

Allikevel tror jeg altså at det som er viktig å fokusere på, er alt det vi nå vet at virker, og videreutdanne i det. Da må det være skolefolk, og ikke matematikkprofessorer som utdanner. Både lærere som videreutdanner seg, og for så vidt de som er under lærerutdanning, må lære om klasseledelse og relasjonsbygging, om strukturering av timer og planlegging for læring. De må ikke minst lære om viktigheten av elevenes metakognitive refleksjoner rundt egen læring, og det å gi relevante tilbakemeldinger. Dette i tillegg til mer fagspesifikke emner; tilpasset opplæring og praktiske opplegg i matematikk, modelltekst og metoder for skriveopplæring, læringsstrategier og lesestrategier i orienteringsfagene. Skjer det nå? Det er i hvert fall ikke det som er mitt inntrykk når jeg snakker med studenter og lærere under videreutdanning. Og har egentlig utdanningsinstitusjonene den nødvendige kompetansen for å drive og modellere slik undervisning?

Apropos det; Da jeg leste denne http://www.klassekampen.no/article/20140222/ARTICLE/140229961 ble jeg litt overrasket og provosert. Jeg tok selv rektorskolen ved ILS, og syntes det var fantastisk bra, praktisk og helt relevant for jobb både som lærer og leder. Det jeg har valgt å konkludere litt med for meg selv, er at utdanning generelt sett kanskje er mer relevant når man kjenner praksis, og kjenner seg selv i praksis. I så måte burde kanskje lærerutdanningen være som veterinærutdanningen? Der må de jobbe med dyr i et halvt til to år før de starter på studiene. Kanskje kunne det vært en god måte å sikre at de som utdanner seg til lærere ble i yrket også? Slik det er nå starter lærerstudentene med egen skolegang som mest relevante praksis, på godt og vondt, og jeg frykter at ved endt utdanning så er det fortsatt denne praksisen som er mest gjeldende for mange.

På skolen hadde vi Ansvar for Egen Læring. I praksis betydde det at vi fikk et arbeidsprogram med alle oppgavene  vi skulle gjøre i løpet av uka. Hvis vi ikke ble ferdige på skolen måtte vi gjøre det hjemme. Det var vårt ansvar. Da jeg senere startet som lærer fantes fortsatt disse arbeidsprogrammene. Nå var de kanskje delt inn i må- bør- og kan-oppgaver – eller etter farger;  Grønn, gul og rød. De var differensiert for å få til «tilpasset opplæring».

VFL er en ide som har sprunget ut av mengder med forskning både fra inn- og utland. Elevene lærer bedre om de vet hva de skal lære, og får konkrete tips for hvordan de skal komme seg viderer. Det virker som om dette har blitt implementert på følgende måte:

Det er viktig at elevene får vite hva de skal lære. Da må vi skrive konkrete læringsmål på tavla for hver time. Så er det viktig at vi ser at de faktisk har nådd målene, og gir en konkret tilbakemelding og framovermelding. Da må vi i slutten av uka ha en målsjekk for å sjekke at alle har nådd målene. En målsjekk er det samme som en prøve. Denne praksisen kan fint kombineres med enhver måte å undervise på. Den tvinger ikke fram en endring hos noen, bare mer papirarbeid. Akkurat som med arbeidsprogrammene.

Sannheten er at VFL ikke krever utfylling av et eneste skjema. Det handler om å ta elevene med i diskusjonene om hva vi skal lære og hvordan. Om å stille rike spørsmål som skaper undring og engasjement, og om å variere metoder og oppgaver slik at alle kan være motivert for læring. Vurdering handler ikke om en eneste prøve eller målsjekk, men om å vite hva elevene kan og ikke, og hva som skal til for å komme seg et skritt videre, kun gjennom tilstedeværelse i klasserommet. Vurdering av læringsmål er ferskvare, og i det lange løp er det kun kompetanse som skal vurderes, og altså Ikke konkrete læringsmål. Kompetanse er summen av den kunnskap og de ferdigheter du har opparbeidet deg, og lar seg altså ikke vurdere ved hjelp av ukestester og målsjekker.

Så hvorfor skjer dette? Hvorfor blir alle nye ideer som kommer inn i skolen til noe annet og mer lettvint?

Skolen i Norge er i stor grad styrt av politikk. Vi har minst 4 partier som satser på skolepolitikk, og som alle vet hva som er best for skolen. Ved regjeringsskifte tar det kort tid før forrige regjerings symbolsaker blir endret, og den nye skal sette sitt symbolske stempel. I PISA-tider er det populært å snakke om Finland. Og Finland har noe i norden helt unikt; de har ikke partipolitikk som dreier seg om skole. De har faktisk politisk konsensus om at skolefolk skal drive utvikling i skolen. Er det dette vi kan lære av Finland, og i samme slengen fått en bonus i form av forhøyet status for læreryrket? Det må jo være mer attraktivt å jobbe i et system som man kan være med på å forme?

Problemet oppstår når forskning rundt skole skal tolkes.VFL er en ide som har sprunget ut fra diverse forskning fra inn- og utland. Når ideer fra forskning skal settes ut i livet gjennom politiske og byråkratiske systemer går det kanskje ikke så bra.

Slik blir kanskje nye ideer dessverre heller bidrag i den byråkratiseringen som allerede skjer i skolen.

Lærere blir pålagt mye skrivearbeid fra sin leder, skoleeier og samarbeidende instanser; skjemaer skal fylles ut, kartlegginger og undersøkelser gjennomføres, og rapporter skal skrives. Samtidig velger flere lærere å gi seg selv mengder med papirarbeid i tillegg; Sirlige planer for undervisning, skriftlige prøver og oppgaver som skal rettes og vurderes Det virker som om mange lærere føler at de må dokumentere all læring. Det er trist, for den eneste dokumentasjonen på læring som trengs sitter i klasserommet. Og det er trist at vi har kommet dithen at lærere føler at de må jobbe mer for å ha «ryggen fri». Når ideer som VFL og AFEL blir introdusert blir det kanskje lettest å bare dokumentere at vi holder på med det, så trenger vi ikke å ta den tunge jobben med å faktisk endre undervisningspraksis?

Poenget mitt er at jeg tror at skolen dels pålegges oppgaver utenfra, og dels pålegger seg selv oppgaver for å unngå å bli ettergått. Da kommer man ikke langt med gode pedagogiske ideer. De drukner i papirarbeid, og for å overleve må de gode ideene bli en del av papirmølla.

Intensjonen med «Ansvar for Egen Læring» var god. Læring er noe som skjer hos elevene, og som man kan legge tilrette for med god undervisning. Derfor må læreren ta ansvar for undervisningen, og elevene ta ansvar for læringen. Det som ikke ble med inn i arbeidsprogrammene var den gode undervisningen. Planlegging av undervisning bestod i stor grad av å utarbeide arbeidsprogram, og mange av ukas timer gikk med til at elevene jobbet med oppgavene på disse.  Intensjonen med Ansvar for egen læring var blant annet at elevene selv skulle ta del i planleggingen, gjennomføringen og vurderingen av læringsarbeidet. Kanskje ikke så ulikt VFL, der også den gode undervisningen dessverre forsvinner litt i skriftlige planer og kryss i skjema.