Forrige uke delte mat-influenser Hanne-Lene Dahlgren en instagrampost der hun viste hvor lett det var å komme seg inn på åpen-linje-videotjenesten Omegle på barnets «læringsbrett». Det tok ikke mange sekundene før hun fikk se live-strøm av en mann som onanerte. Og selvsagt slår hun alarm. Nå får hun møte med kunnskapsministeren, og ber nok om at det ryddes opp ved å fjerne skjermen.
Ja. Det er alvorlig at barn kan søke opp og finne skadelig innhold på nett. Det er også alvorlig at barn kan bli kontaktet av overgripere på nett. Og det er alvorlig at barn kan bli utsatt for blotting på skoleveien, eller at de blir utsatt for overgrep fra noen i en nær relasjon. Og jeg håper at det jeg skriver nå ikke oppfattes som jeg tar lett på det: Disse grusomme tingene er en del av den risikoen som dessverre finnes i et åpent samfunn. Men vi kan ikke ta høyde for alle eventualiteter ved å fjerne alle potensielle kilder til fare. Da har vi ikke noe liv igjen. Så hva gjør vi for å sikre oss best mulig for farer på nett og læringsbrett?
Her kunne jeg snakket mye om hvitlisting av nettsider, sterke filtre og andre mer eller mindre tette sikkerhetsnett som hadde gjort det mulig å fortsatt ha disse læringsbrettene, men på et eller annet punkt der, så er det lite læring og mye brett. Men alternativet kan ikke være en totalskjerming av barna. At de ikke under noen omstendigheter skal kunne ha tilgang til en en nettleser. Internet må anses som en del av den virkelige verden, og på samme måte som vi lærer barn å ferdes i trafikken, så må barn også lære seg å manøvrere seg på nett. Først med en trygg forelder som holder i hånda og viser veien, og etterhvert på egen hånd med mor og fars stemme i bakhodet som sier tydelig at de skal oppføre seg pent, ikke snakke med fremmede, og at det er trygt å komme hjem og fortelle dersom det har skjedd noe dumt.
Jeg forstår behovet for å beskytte barn ved å fjerne alt som er farlig og ubehagelig her i verden, det er tross alt et av de sterkeste instinktene vi har. Men grunnen til at vi har disse instinktene er jo nettopp fordi at vi som foreldre skal ha og ta det ansvaret, gjennom å oppdra, sette grenser, veilede og overføre verdier. Jeg skulle ønske jeg hadde en god oversettelse for «Parenting, not pampering», for det er det som er den mest nærliggende og logiske retningen for meg, som mor. Snakk med barnet. Sørg for at barnet kommer til deg dersom noe ubehagelig har skjedd. Forklar og vær åpen. Trøst. Ikke lag en polstret verden uten farer, hverken i livet eller på nettet.
Men det ser ut til at selvrettferdigheten og troen på at kampen mot skjermen er både riktig og viktig har vunnet fram, langt forbi det punktet der vi kan prøve å roe ned og stoppe opp før vi roper alarm. Det var jo veldig beleilig for skjermaktivistene, da, at et flertall av svar i en nylig høring, stemte ja til at digitale verktøy skal brukes med «særskilt varsomhet» i småskolen. Som både Utdanningsnytt og Aftenposten har forstått, betyr det i effekt «skjermkutt i småskolen». For når influenser-foreldres alarmisme får styre skolepolitikken, så blir en liten setning i læreplanen til et reelt forbud mot digitale verktøy i småskolen. Det synes jeg er skikkelig trist, både for de som rakk å bli skikkelig gode på det, og for alle som nå går glipp av mulighetene til det.
Bildet viser tre barn som i lys av en lommelykt utforsker en BOK
Nylig havnet jeg i (nok en) diskusjon på Bluesky, også denne gangen om skjerm i skolen og slikt. Men denne gangen gikk jeg i akkurat den samme fella som jeg kritiserer andre for – jeg leste motpartens overskriftaktige (klikkvennlige sådan) uttalelser som f.eks «Hva f@#$ feiler det skolefolk?» etterfulgt av en le-seg-i hjel-emoji. Og det er jo ingen laughing matter for meg!
Etter en god del spørring og kjekling fram og tilbake, leste jeg artikkelen som min motpart opprinnelig kommenterte, og skjønte at dette ikke var et innlegg i den generelle skjermdebatten – om vi kan kalle den det, men kommentarer til en helt spesifikk sak. Plutselig kunne jeg lese alt han hadde skrevet med andre øyne, og trekke inn piggene igjen. Og ikke nok med det. Da han delte et innlegg han hadde forsøkt å få publisert som motsvar til dette i NRK Ytring, fant jeg ut at vi langt på vei faktisk var enige. For oss hadde vår diskusjon handlet om to forskjellige ting, i lys av hva vi kjente fra tidligere innlegg i debatten, og vi diskuterte derfor med ulike utgangspunkt og fra helt forskjellige perspektiv. Siden innlegget hans ikke ble publisert hos NRK, så har jeg bedt om å få legge det ut her. Grunnen til det er at det representerer en foreldrestemme som ser nyanser og klarer å skille mellom den generelle digitale panikken, og spesifikke, legitime bekymringer. Hadde debatten vært ført slik fra starten, hadde vi nok kommet et lite stykke videre! Og så ble det plutselig veldig tydelig for meg hvor mye media også har bidratt til å oppildne debatten, ved å prioritere innlegg som handler om fantasier om å knuse ipader med tennene, eller lærere som opplever seg som utsatt for en hekseprosess. God lesning!
_______________________________
Som en av mange foreldre som er bekymret over hvordan «digitale verktøy» tas i bruk i skolen, begynner jeg å bli veldig lei av nedlatenhet og hersketeknikker fra skolefolk. Når folk som liksom skal være profesjonelle utdannere bruker samme retorikk som Donald Trump og avfeier all kritikk som «heksejakt», blir ikke akkurat bekymringen noe mindre. Det må gå an for voksne mennesker å holde nivået på diskursen noe høyere enn nedlatenhet og hersketeknikker. I min kommune har alle skoleelever iPad fra første til tiende klasse. Kun iPad. Ikke PC, ingen andre «digitale verktøy» som det går an å bruke til ordentlig læringsarbeid, kun iPad. Elevene får ikke engang tastatur til iPaden, hver gang de skal skrive må de sitte og dunke med pekefingeren på skjermen. Det er sikkert helt supert for de minste barna, men på ett eller annet tidspunkt må elevene lære seg å jobbe på en måte som ligner mer på læringsarbeidet i deres videre utdanningsløp, lære seg å mestre de «digitale verktøy» de uansett må forholde seg til resten av livet. Når kritiske spørsmål stilles svarer de ansatte på skolene til begge mine barn at de har prøvd å ha dialog med kommunen om ting som ikke fungerer, men at det ikke nytter. Nye løsninger blir tredd ned over hodene på dem uten opplæring, og så må lærerne finne ut av funksjonalitet og hvordan det skal brukes i undervisningen på fritiden. Jeg spurte på gårsdagens foreldremøte hvordan elevene i niende klasse nå skriver. Svaret er at de sitter og dunker pekefingeren på softwaretastaturet på skjermen, i tillegg bruker de penn og papir. Da blir det litt rart når jeg leser innlegg fra en person som liksom skal være en profesjonell utdanner der han skriver nedlatende om «[eksorsister] bevæpnet med fargeblyanter og viskelær er redningen», når en av de tingene jeg savner er at skolen faktisk lar elevene bruke digitale verktøy til å få den treningen i å formulere seg skriftlig som de faktisk trenger.
I alle skolefolks nedlatende innlegg i denne diskursen jeg har lest, er de veldig opptatt av at elevene skal lage podcast. Ja, flott, lag podcast med elevene. Jeg elsker podcaster og abonnerer på sikkert 150 av dem selv! Supert! Men livet er ikke bare podcast. Det er sikkert veldig kjedelig og umoderne med skriving, men skoleelever må lære det og. Man kan ikke bare spise kake, man må faktisk spise grovbrød også. Jeg aner ikke noe om Eirik Gripp Bay, han er sikkert en helt super lærer. Det kan hende at han er en visjonær lærer som lykkes i å drive undervisning med mange forskjellige verktøy og metoder. Denne diskursen bærer dog preg av at det er noen skolefolk som framstår blindt troende, og andre skolefolk som har lært seg at det ikke nytter å protestere eller få svar. Gripp Bay skriver ting som at elevene skal «ut av klasserommet og opp i trærne», «Produsere ikke konsumere», «Være i prosess, ikke testes av et rigid prøvesystem». Men dette er floskler. Det er retorikk! Det betyr ingenting. At et gammeldags skolesystem fører til demotiverte elever, noe denne fullstendig uutdannede fyren kan skrive under på med to streker under, betyr ikke at alt av gammeldags skolearbeid skal kastes på båten for at elevene skal sitte på en grein hele dagen og lage podcast. Det er ingen motsetning mellom å myke opp et rigid prøvesystem og å la elevene få hensiktsmessige digitale verktøy til det «kjedelige» arbeidet de uansett må gjøre i sin læringsprosess! Vi som har reelle bekymringer blir ikke beroliget av nyfrelste digitale misjonærer som later til å ha passert et punkt der kritisk refleksjon ikke lenger er mulig. Innføringen av «digitale verktøy» framstår som et prestisjeprosjekt der det er veldig spennende å vedta at nye ting skal innføres, det er veldig spennende å lire av seg moderne floskler og buzzwords, og så er det kanskje ikke like spennende å lage ordentlige felles planer og sørge for at ressursene blir brukt best mulig slik at alle elever får best mulig utbytte av de muligheter vi har i den digitale tidsalder. Jeg har kommet til det punktet at jeg har resignert overfor det faktum at barna mine ikke kommer til å begynne på skolen på ordentlig før videregående. For en som aldri fikk seg noen utdannelse er det tungt.
I går ble jeg utfordret av en på Bluesky (nye og myyyyye bedre twitter, som endelig begynner å bli befolket med skolefolk og kranglefanter også!) til å skrive fem gode grunner til digitalisering av skolen, og fem utfordringer. Jeg velger å bruke det tullete sekkebegrepet skjerm, fordi det er liksom det barnet heter nå.Tenkte dette var en god balanseøvelse for meg, så velger å skrive det her.
Fem gode grunner til å ha skjerm i skolen
Enten vi liker det eller ikke, så skjer mye av livet og arbeidslivet på skjerm. Teknologier som krever en skjerm finnes absolutt over alt – og tanken er som oftest er at disse teknologiene skal være hjelpemidler, som gjør livene våre enklere. At skjermer er noe som kun skal gjemmes bort på et datarom på skolen, er unaturlig i dagens samfunn. De må ha en like integrert plass der som ellers i livet, til bruk av teknologier som er hensiktsmessige i opplæringen.
En god del av de teknologiene som gjøres tilgjengelig via en skjerm, er svært gode verktøy for elever med vansker innenfor lesing og skriving. At alle har opplæring i og tilgang til slike verktøy bidrar både til mindre stigmatisering for de som faktisk trenger det, og kan bidra til at en tidligere oppdager vansker.
Elever i hele den vestlige verden melder at motivasjonen for skole synker. Jeg tror ganske bestemt, at en god del av årsaken er at skolen ikke oppleves relevant og nyttig for elevenes liv her og nå, i den virkelige og digitale verden. Jeg tror at en viktig nøkkel for å snu denne utviklinga, er at skolen anerkjenner og bruker elevenes livsverden (også den digitale) for å forankre og forklare innholdet i lærestoffet. Da trenger man også tilgang til internett, helst via en skjerm.
Barn og voksne, alle sammen, ser ut til å slite med noen grunnleggende (i mine øyne) forståelser av hvordan internett henger sammen, av hvordan mappestrukturer og digitale arkiv og menysystemer fungerer og bygges opp. Her kan en like gjerne bruke tavle og kritt for å tegne og forklare, men når elever skal øve selv, bør de kunne gjøre det ved hjelp av en skjerm.
Skjermene gir mulighet til levende bøker, med tekst, tale, interaktive oppgaver, bilder og videoer. De kan spare lærere for betydelig mye tid i planlegging, og de kan skape skreddersydde opplegg til hver enkelt elev.
Fem utfordringer med skjerm i skolen
Fortsatt er det slik at langt fra alle lærere opplever seg som kompetente nok til å kunne bruke digitale verktøy og teknologier som krever en skjerm, på en sånn måte at den beriker elevenes læring. Dette har tatt tid, og vil fortsatt kreve tid. (Min frykt er at i dagens skjermdebatt, så er det kanskje ikke så farlig lenger…)
Noen elever vil ha vansker med å regulere seg selv i møte med fristelser på skjermen, og vil kreve mye oppfølging av voksne – og det er både tidkrevende og utmattende. (Etter min erfaring så er de som har ekstremt restriktive skjermregler på fritiden godt representert her, sammen med elever som opplever komplekse og alvorlige utfordringer i livene sine)
At skjermene sendes med hjem kunne stått begge steder. For noen i grisgrendte strøk er det den eneste kilden til å kommunisere med venner på fritiden, eller å delta i en digital ungdomskultur, mens for andre er den en kilde til å bli eksponert for skadelig innhold før foreldre kommer hjem fra jobb (hvis vi legger til grunn at enheten er uten noen form for beskyttelse). Jeg ser ikke noen veldig gode grunner til å sende enhetene hjem, men det er kanskje også for at jeg er mot lekser? Dessuten er det dessverre slik at skolene ofte mangler god nok infrastruktur til å kunne oppbevare og lade enhetene trygt på skolen – grunnet plassmangel og ressursknapphet.
Det er dypt problematisk at foreldre kan være erstatningspliktige dersom enheten blir ødelagt. Barn burde i alle tilfeller regnes som en force majeure hos forsikringsselskapene.
Enhetene som brukes på skoler er ikke gode arbeidsverktøy i lengden. Selv klarer jeg ikke å arbeide skikkelig uten to skjermer, mus og tastatur. Skikkelig størrelse på skjermen og et solid tastatur burde være minstekrav.
Hva jeg mener veier tyngst, skjønner nok de fleste – men jeg mener at utfordringene absolutt er reelle, og må løses. Jeg tror derimot ikke den linjen som nå legges fra kunnskapsminister og regjering vil bidra på noen annen måte enn å feie utfordringene under et teppe. Disse må møtes i og av skolene.
Det er en uke siden forfatter og medieviter Maja Lunde og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun satt og nikket megetsigende og litt selvtilfredse til hverandre på dagsnytt atten etter at de hadde blitt enige om å ikke høre på skjermbrukutvalgets anbefalinger. Et av de siste nikkene fra kunnskapsministeren kom da Maja Lunde sa «Teknologifag, sant?» (Hun sa ikke det, men det var slik jeg hørte det). «Jada, vi skal lage teknologifag» nikket Kari. Årsaken er et digitale ferdigheter er UMULIG å vite hva skal være, og kan SELVSAGT ikke sidestilles med Lesing (Må leses med pusekattstemme, smil og stor L) og regning (kan leses slik du vil, men dette er vi også dårlige på altså).
Jeg blir litt matt. Skal dette korstoget dundre inn i evigheten? Nå har vi fått mobilforbud, og vi er godt på vei til at skjermene fjernes for 1.-3. trinn, og en aldersgrense på sosiale medier – jeg er villig til å sette penger på at begge er en realitet innen vi skriver 2026. På tross av skjermbrukutvalgets anbefalinger.
Men ja, nå er det eget teknologifag. Maja Lunde skriver om det i Klassekampen og Utdanningsnytt, og jeg kjenner at jeg sitter med en del spørsmål. Først og fremst skriver hun at digitale ferdigheter må ut av lista over grunnleggende ferdigheter – blant annet fordi at den i motsetning til de fire andre ikke er like målbar og den forandrer seg hele tiden. Men gjør ikke de andre det også? Og hvis ikke, kanskje det er en del av problemet? Og må de være målbare? Har vi noengang målt muntlige ferdigheter? (Kanskje ja? Med uendelige mengder muntlige presentasjoner som kanskje er en vel så viktig brikke i psykisk helse mysteriet?)
Digital kompetanse er fortsatt viktig, mener Lunde, og viser til ICILS 23. Også i denne internasjonale undersøkelsen øker mengden elever på laveste nivå. Hun nevner derimot ikke at også her henger prestasjonene tett sammen med elevenes sosioøkonomiske status, og at Norge fortsatt presterer over snittet av deltakerland (og bedre enn mange av de landene som faktisk har eget teknologifag). Kanskje sosioøkonomisk status er den viktigst årsakssammenhengen med det meste? For i hele den perioden der pilene har pekt vei, har også denne pilen pekt i feil retning. Men det er selvsagt mye enklere og billigere å forby skjermer og lage aldersgrenser og anbefalinger.
Den første omtalen jeg kjenner til om digital kompetanse, er i Stortingsmelding 30 (2003-2004) «Kultur for læring» (En stortingsmelding jeg for øvrig mener vi kan finne mange andre årsaker til nedgang i det meste, og for så vidt også årsaken til økningen i antall 6-ere som deles ut i grunnskole og videregående, men mer om det en annen gang). Men der heter det altså at «Digital kompetanse er summen av enkle IKT-ferdigheter, som det å lese, skrive og regne, og mer avanserte ferdigheter som sikrer en kreativ og kritisk bruk av digitale verktøy og medier. IKT-ferdigheter omfatter det å ta i bruk programvare, søke, lokalisere, omforme og kontrollere informasjon fra ulike digitale kilder, mens den kritiske og kreative evnen også fordrer evnen til evaluering, kildekritikk, fortolkning og analyse av digitale sjangrer og medieformer. Totalt sett kan digital kompetanse dermed betraktes som en meget sammensatt kompetanse.»
Maja Lunde har helt rett i at slik kompetanse ikke utvikles ved å gi barn en Ipad, eller å få dem til å arbeide med Mattelab eller Salaby. Langt ifra. Men den utvikles heller ikke ved å løsrive teknologien fra fagene og putte den inn i et eget teknologifag. Å bruke formler og funksjoner i regneark og graftegnere ER matematikk OG teknologi. Å kunne god tekstbehandling og touchmetoden ER skriving MED teknologi. Å kunne lese kritisk, og forholde seg til ulike kilder, bor både i norskfaget og i orienteringsfagene. Det betyr at både mattelærere, norsklærere og ja – alle, lærere må være digitalt kompetente. Det tar litt tid, men vi er på vei!
Men det kan jo tenkes at noen begynte for tidlig. Oftere og oftere får jeg følelsen av at dette egentlig er et Oslo-problem. Og hvis erfaringene herfra er reelle for mange, så forstår jeg litt av frustrasjonen. Jeg lovet meg selv å stille i denne debatten med en viss balanse jeg også, så da spør jeg pent: Kjære Maja, nå som du sitter med makta – kan du være så snill og bremse toget litt? Kan vi forsøke å la pendelen falle til ro, i stedet for å dytte i full fart andre veien? Bittelitt keep calm and carry on? Sjekke hva mobilforbudet gjør, før man innfører andre drastiske tiltak? For på tross av hva kunnskapsministeren og Lunde tror – disse tiltakene har også negative konsekvenser. De er bare litt vanskelige å se gjennom den unyanserte blodtåka.
Jeg bruker ganske mye tid på sosiale medier. Sikkert for mye. Ganske ofte blir jeg også opprørt, irritert og frustreret over det jeg møter på sosiale medier. I det siste, og kanskje spesielt den siste uka, har jeg blitt spesielt opprørt over det som ser ut til å være en voksende aversjon mot balanse og nyanser.
Det startet, som dere sikkert skjønner, med skjermbrukutvalgets rapport som kom på mandag, og mottakelsen den fikk av både kunnskapsminister og hennes fanebærere. Men det var ikke bare her jeg fant tegn på at vi voksne er så korrumpert av ekkokamrene vi befinner oss i at vi ikke lenger evner å nærme oss noe med balanse og nyanser.
For et år siden på denne tiden var vi på sykehuset med vår datter som nettopp hadde fått påvist diabetes type 1, og denne uka markerte vi verdens diabetesdag ved å kle oss i noe blått. Via sosiale medier fant jeg også ut at den uavhengige gruppa Kostreform markerte denne dagen, blant annet ved å spre misinformasjon om diabetes 1. Her framstiller de det livsviktige hormonet insulin, som et medikament som forsterker den underligende sykdommen. Det kommer ikke tydelig fram om de kun snakker om diabetes type 2, eller begge typer. Men for å være helt tydelig – en person med type 1 dør, ved å sakte men sikkert sulte ihjel, dersom de ikke får behandling med insulin. Kostholdsekstremisme kan være like farlig som andre typer ekstremisme.
Og jeg ser det på andre områder også. Forholdet mellom problembasert læring og direkte instruksjon, som jeg har skrevet om før, er også noe som diskuteres uten rom for nyanser og balanse av mange på nett – helt på grensen til det konspiratoriske og ekstreme. For et par uker siden skrev flere lærerutdannere en kronikk der de ønsker seg en ny skolereform. Selv om der er mye klokt der, så legges det opp til en falsk dikotomi mellom kunnskap og kompetanse – som selvsagt har vært deilig agn på sosiale medier. Og kanskje er det nettopp denne falske dikotomien som har gjort at man har fokusert på verbene (kompetansen) i læreplanen mer enn substantivene (kunnskapen)?
Et annet eksempel, også fra sosiale medier, som fikk meg til å tenke denne uka, handlet om hundetrening. Noen hadde bedt om et tips til å få bort en uvane hos hunden, og tipsene rant inn. Men trådstarteren hadde prøvd alt, og ingenting virket. Da var det en som foreslo at i stedet for å prøve 10 nye ting, kanskje en skulle prøvd litt hardere på det første? Hundetrening krever tid og tålmodighet. Det er det ganske mye i livene våre som gjør, men hvis vi vil ha raske, enkle og tydelige svar på alt, så blir faktisk ingenting bedre.
Poenget mitt er at det ser ut til at flere og flere områder i (de digitale) livene våre blir blottet for nyanser og balanse. Og det er jo dette vi har blitt advart mot. For er det ikke litt skummelt at noen skriver en kronikk der de sier at et balansert, nyansert og kunnskapsbasert dokument er meningsløst? Vil vi faktisk ha kaninhullene og ekkokamrene? Der hele det komplekse livet vårt heller følger universelle naturlover, der alt har enkle og tydelige svar, og alt kan årsakforklares med korte tips og løses med kostnadslette lovreguleringer?
Jeg er dypt takknemlig for skjermbrukutvalgets konklusjoner, og tenker at det krever mot å mane til balanse og nyanser, i en tid der voksne ikke har tid og lyst til å ta den harde veien mot bedring. I en tid der det graves grøfter overalt, enten det er trening, kosthold, undervisning eller skjermbruk – noen dypere og mer ekstreme enn andre, synes jeg faktisk det er utrolig forfriskende at noen bygger en vei. Jeg skal gjøre mitt beste for å gå på den framover -selv om den noen ganger er veldig smal.
Og for å være helt ærlig, jeg er mye mer bekymret for – og bruker langt mer energi på å forebygge, at min far skal sette bort hele arva mi i en bitcoin-svindel, enn at ungene skal forsvinne ned i et kaninhull på TikTok. Om noe, burde vi satt en øvre aldersgrense på sosiale medier. Det er vi voksne som er, og har, problemet.
I sommer satt vi tre generasjoner sammen og diskuterte mat og helse-faget. Eller heimkunnskap som det het for meg, og kokekjøkken som min mor kalte det. I over 50 år har rutiner og tradisjoner bestått i det faget. Oppgavene til eneren på gruppa er de samme nå som i 1972, og det er fortsatt viktig å vite hvilken vaskefille som skal brukes på hvilken benk. Og så finnes det så mange rare historier fra kokekjøkkenet. «Hvis du får sekser på flettekransen, så får du sekser i faget» sa elevene på en skole der jeg jobbet. Selv fikk jeg S eller M+ på alle de teoretiske prøvene, men fikk G i standpunkt fordi jeg var et kresent barn og «viste dårlige holdninger til mat». Den begrunnelsen hadde ikke flydd i dag, for å si det sånn…
Men selv om mye har bestått i M&H, så har mye endret seg også. I satsningen på «bedre vurdering» og senere «vurdering for læring», ble M&H ofte brukt som eksempel, og ute i skolen så jeg også en endring. Skolens aller minste fag ville kreve sin plass, og gjorde det med å bli et vurderingsfag, der kriterier, målsjekker, lekser på over 1000 ord, praktiske og teoretiske prøver tok over for alt det som jo skulle være praktisk, motiverende og ja- GØY! Jeg husker også at jeg hadde en elev som gledet seg sånn til det ene året med musikk som han skulle ha på ungdomsskolen, og han hadde nok en forestilling om at faget ville inneholde mye kreativ musikkutfoldelse (noe han mestret veldig godt). Etter bare noen uker var illusjonen knust. Og det er da jeg spør meg – er det faktisk mulig å få til kreativ utfoldelse i praktiske fag når en vurdering venter i andre enden? Jeg tror egentlig nei, men så tenker jeg på viktigheten av at vi faktisk har karakterer i disse fagene også, slik at de kan bidra til å få opp snittet på vitnemålene til elevene med dysleksi som var så uheldige å komme opp i norsk på eksamen, og endte opp med 5 norskkarakterer på vitnemålet sitt. Altså damned if you do, damned if you don’t, og så konkluderer jeg som jeg ofte gjør, med at vi må bare kaste hele karaktersystemet på dynga.
Det samme har egentlig skjedd med kunst og håndverk. Dokumentasjon av prosessen, moodboards, logg og plan, får like mye plass i faget som selve produktene. Og så er det noe annet som har skjedd: Jeg får utrolig mange fine ting hjem! Altså alt barna mine kommer hjem med er liksom sånn på ekte fint, og vi kan henge det opp eller sette det fram – selv i et hjem som ikke er så eklektisk rotete som mitt. Kreasjonene har lærerne funnet på pinterest, mistenker jeg. De er relativt enkle og billige å lage, og de blir superfine. Men fikk barna bruke kreativiteten sin? Fikk de prøve og feile med teknikker og materialer, og kjenne på skuffelsen når det ferdige produktet ikke stemte med bildet de hadde laget i hodet?
Jeg mistenker at det som de praktiske fagene mangler i dagens skole, er mye mer kreativ utfoldelse, lek og fantasi. Problemet for skolen er at disse er hovedingrediensene i kaos, og skolen tåler kaos svært dårlig. Og så koster det faktisk mye penger å holde skolene med materialer, utstyr og rom.
Jeg venter spent på den nye ungdomsmeldingen som slippes 13. september, der det er forventet at det vil satses på en mer praktisk og variert skole. Spesielt er jeg spent på om disse paradoksene eller dilemmaene adresseres: Hvordan skal det praktiske i de praktiske fagene styrkes på tross av læreplan og vurderingssystem som vektlegger andre aspekter i faget? Hvordan sørge for at det som virker motiverende i praktisk undervisning – utforskning, utfoldelse og lek – faktisk får en plass innenfor rigide skolerammer? Hvordan sørge for kompetente lærere, nok rom, små nok grupper, oppdatert og godt utstyr og materialer?
Er det i det hele tatt praktisk mulig å få til en praktisk skole?
PS.
Mens du venter på ungdomsmeldinga anbefaler jeg å lese Elise Farstad Djupedal som gir oss noen lærdommer fra fortiden om praktisk og variert undervisning.
I det siste har dette med «Direct Instruction» (DI) dukket opp med jevne mellomrom for meg. Det skrives om eller nevnes ofte i diskusjoner på sosiale medier – av ulike personer, og i forskjellige fora – og nettopp dukket det opp i en bok jeg leser – som et eksempel på en falsk dikotomi som liksom har fått vokse fram, og syde og koke i sosiale medier; Direct instruction er bedre enn utforskende læring!
Jeg har derfor blitt litt nysgjerrig på dette fenomenet – både DI og hvorfor det popper opp som paddehatter. Et enkelt google-søk gjør at jeg raskt finner ut at DI ikke bare er en ting. Eller DI er en ting, «di» er en annen. DI, med store bokstaver er nemlig en form for undervisning utviklet av Siegfried Engelmann på 60-tallet. Du kan lese mer om det på nettsiden til «National institute for Direct Instruction» – komplett med treningsopplegg og nettbutikk. (Lukter foreløpig litt arsenikk av den Kool-aiden for min del…). Men kort sagt handler DI om flere typer programmer som tar utgangspunkt i de samme prinsippene:
Alle barn kan læres opp.
Alle barn kan forbedre seg faglig og når det gjelder selvbilde.
Alle lærere kan lykkes hvis de får tilstrekkelig opplæring og materiell.
Lavpresterende og vanskeligstilte elever må undervises raskere enn det som vanligvis skjer hvis de skal ta igjen jevnaldrende med høyere prestasjoner.
Alle detaljer i undervisningen må kontrolleres for å minimere sjansen for at elevene mistolker informasjonen som undervises og for å maksimere den forsterkende effekten av undervisningen.
Undervisningsoppleggene lages som faste manus, som det er veldig viktig å følge til punkt og prikke – hvis ikke kommer det nemlig ikke til å virke. Men – som skuespillere, har selvsagt læreren lov til å servere manus i tråd med sin personlighet og stil, slik en skuespiller tolker en rolle. Men virker det? Ja. Opp gjennom årene har flere studier og metaanalyser vist at DI har signifikante positive effekter på læring på ulike (akademiske) områder. En større samlestudie fra 2018 (som jeg mistenker at kan være årsaken til at DI har fått slik vind i seilene, og forøvrig er skrevet av flere ansatte hos tidligere nevnte nifdi), konkluderer derfor med at DI bør få en større plass i skolen, enn det har hatt fram til nå – og at vi i skolen bør vie mindre plass til det motsatte – nemlig konstruktivisme.
Så da er det vel kanskje bare å kjøre på med DI? Det virker jo – kanskje det er en mirakelkur allikevel? Eller skal vi se på noen forbehold først kanskje? Hvordan kan vi bruke slike funn fra forskning?
For det første; både effektstudier, og metaanalyser av disse, har noen svakheter eller forbehold. De måler gjennomsnitt, og ikke hver enkelt case. Altså – selv om intervensjonen eller programmet viser overveldende gode effekter, så er det på et gjennomsnitt av populasjonen. Det er dermed ikke sikkert at DI «virker» på alle. Dessuten kan både andre faktorer ha spilt inn, og andre bi-effekter ha oppstått – uten at de er målt eller vist på noen måte. Å bruke funn fra forskning direkte for å endre praksiser eller oppnå visse resultater, omtales ofte som instrumentell bruk av forskning. Det er ofte forbundet med denne type programmer, som krever stor grad av lojalitet til programmene for at de skal «virke». Det er ikke alltid like lett å få til i flyktige og komplekse skolekontekster. Men det betyr heller ikke at vi skal avfeie funnene fra slike studier.
En annen måte å bruke forskning på, er strategisk eller symbolsk. Her er det verdt å nevne den andre typen direct instruction – den med små bokstaver. Direct instruction her, betyr egentlig bare at elevene lærer noe av noe eller noen – som en motsetning til å finne ut av det selv. Innenfor her finner vi veldig mye av det som ofte omtales som tradisjonell undervisning, med instruksjoner fra tavla, forelesninger, lesing av ulike tekster og løsing av oppgaver der man har instruert på forhånd. Men også videoer og digitale tekster og oppgaver kan falle innunder her. Poenget med å trekke fram dette nå, er at man kanskje ser en del symbolsk eller strategisk bruk av forskning når lærere som foretrekker disse undervisningsformene, kan støtte seg på, forsvare og forklare metodene de bruker med at «forskning sier at det virker(best)». Og igjen mener jeg på ingen måte at vi skal avfeie det. Jeg tror for eksempel at et forsvinnende lite fåtall av elever ville lært seg Pythagoras læresetning, dersom jeg bare hadde delt ut kvadrater i ulike størrelser og bedt dem samarbeide og lete etter sammenhenger når de puslet dem sammen for å danne en åpning formet som en rettvinklet trekant. (Men det hadde vært spennende å prøve!)
Det finnes heldigvis en tredje måte å bruke forskning på – og det er det jeg har forsøkt å demonstrere her: konseptuell bruk. Vi kan lære av å lese forskning, å stille kritiske spørsmål til den, og av å bruke den som speil av vår egen praksis – men vi må hverken tro på mirakelkurer, eller være så naive at vi drikker kool-aiden. Dessuten må også forskning forholde seg til den pragmatiske virkelige verden – for tenk på deg selv, og noe du selv har lært deg fordi at du hadde en genuin interesse for det. Lignet ikke framgangsmåten mer på utforskning enn på DI? Og husker du ikke disse tingene veldig godt ennå? Kanskje en faktor som motivasjon også spiller inn?
Og når vi kritisk engasjerer oss med forskning, så er det vel verdt å ta med de grunnverdiene og holdningene vi har i skolen også. Min største motforestilling mot DI med store bokstaver, er at det høres mest ut som hundetrening av både lærere og elever, og da kjenner jeg at jeg måtte vært ganske sikker på at det var den eneste metoden som virket, om jeg skulle tatt det i bruk. MEN – elementer fra det, i perioder, og for noen elever – kanskje det? Di med små bokstaver derimot, lever i aller beste velgående i skolen, og ser ikke ut til å trues av noe – ikke engang at det til tider sameksisterer med tungt konstruktivistisk tankegods.
Konklusjonen må være at det finnes mange spennende drikker mellom mirakelkurer og gift – noen som bør drikkes med måte, noen som smaker bedre enn andre – og jammen går det an å blande dem også. Og selv om jeg foretrekker en iskald cola zero, så gjør jeg klokt i å noen ganger ta et glass vann heller. Skål!
Hva skjer om vi blander disse to fargene? Finn ut!
(PS! Jeg kom på et lite siste poeng – som jeg synes er uhyre viktig: Urie Bronfenbrenner sa, da han laget sin berømte økologiske modell, at han gjorde det delvis for at man ikke skulle trekke forenklede kausale slutninger når man studerte barns utvikling, og det er kanskje det aller viktigste å ta med seg når vi engasjerer oss med forskning også. Hvis ikke blir det kanskje slik som i 2020:
Bloggen min fyller 10 år denne måneden, og da har det vært naturlig å ta et lite tilbakeblikk. På mange måter ser det ut til at verden nesten har stått stille de ti siste årene. I 2014 var nyhetsbildet fullt av kuldebølger, skogbranner, krig og konflikt – i Gaza, i Ukraina og i Syria. Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO dette året, og grunnloven vår feiret 200 år. I skolen ble det streik etter at medlemmene stemte nei i en uravstemning om ny arbeidstidsavtale.
Men det er mye annet å se tilbake til i 2014 også, og noen ting som ikke har stått stille. På den store ungdomsskolen jeg jobbet, hadde vi 3 datarom og to traller med klassesett med bærbare PC’er på den tida. På datarommene hendte det titt og ofte at noen hadde fjernet en tast eller fem fra et tastatur, eller snudd skjermbildet slik at det stod på høykant (ctrl+alt+ ->) før de logget seg av. De bærbare PC’ene var som regel også et sjansespill, men de fikk ihvertfall alltid en grundig overhaling før eksamen. Det var mye styr, med booking av rom eller PC’er og utstyr som ikke virket – mens vi så at stadig mer kunne og burde løses digitalt, om det enn var så banalt som å gi elevene en skrivemaskin. Vi drømte om en-til-en løsning, og så jo at det var veien det gikk. I videregående hadde det allerede noen år vært et krav at elevene skulle kjøpe sin egen PC (og ikke lenger kjøpe lærebøker), men retningslinjer fra UDIR om dette kom først i 2015. Noen nabokommuner var helt i startfasen med å ta i bruk Ipad, men kun som pilotprosjekt på noen skoler, og med følgeforskning fra Universitetet i Stavanger. Vår rike nabo i øst, en kraftkommune med få innbyggere, hadde så vidt jeg husker allerede kjøpt inn PC’er til alle sine elever. På et tidspunkt så jeg en reklame for Microsoft surface, og tenkte at det var tingen(!). Jeg tror - at hadde det vært økonomi for det, og en infrastruktur som ivaretok administrasjon og vedlikehold, så hadde det vært PC’er vi gikk for den gang. Året etter kom chromebookene, og det ble en naturlig løsning for alle de som ikke allerede hadde hoppet på Ipad-toget.
Noe av det jeg husker godt fra tiden før 1:1, var hvor vanskelig det var å tilpasse for elever med dysleksi og språkvansker. For det første måtte det søkes til hjelpemiddelsentralen om å få PC og eventuelt annet nødvendig utstyr – og ja, det høres litt sutrete ut, men har dere sett de skjemaene fra NAV? Så hadde vi alltid noen elever som ikke ville skille seg ut, og ta frem PC’en mens alle satt med skrivebok og blyant – og det er både veldig trist, og litt forståelig når man er 13-15. Nå har alle elever tilgang til, og får opplæring i de verktøyene, og de som har behov for det har kanskje noen ekstra hjelpemidler i tillegg – men relativt usynlig. Elever som har hatt chromebook siden de startet i første klasse ser ikke dingsen sin som en kilde til underholdning, men som et verktøy til å skrive, regne og noen ganger lese på. I tillegg til å lage og redigere videoer, podcaster, plakater, presentasjoner og kode legoroboter på.
Jeg er supertakknemlig for den digitaliseringen vi har hatt i skolen – og på mange måter synes jeg den har gått for sakte! Jeg synes allikevel at det er viktig og bra at skolefolk stadig diskuterer, er skeptiske og nysgjerrige til KI og andre nyvinninger. De deltar på, og lager konferanser – de deler av erfaringer og meninger i sosiale media og utdanningsnytt – og jeg skulle ønske at de gjorde det mye, mye mer! Men jeg skjønner jo også at de blir dritt lei – for hvem er det nå som får legge premissene for debatten? Jo det er arkitekter, barnebokforfattere og skuespillere, som såvidt meg bekjent aldri har satt sin fot i et klasserom som lærer. Og det verste av alt er at de klarer å skremme opp både foreldre, lærere og ministre med dommedagstankene sine og oppropene på (ironisk nok) sosiale medier! Det er en skam! Det jeg ønsker meg nå, er et opprop mot folk uten peiling på hva de snakker om som premissleverandører for skolepolitikk. Noen som signerer?
(Denne bloggposten har blitt redigert mange ganger i løpet av de siste dagene, og jeg beklager at det er en blanding av feiring av tiårsdag og sinnesutbrudd mot ludittligaen, men nå er jeg så sint at jeg kan kjenne nyrene pumpe ut kortisol i blodet mitt, etter at jeg fant ut at det ikke var nok med et opprop, nå måtte deha et til. , så nå må det bare ut, rotete eller ei. FREEEES!)
Det siste året har skjermdebatten rast, fra facebook-opprop med prominente fanebærere, til skjermbruk som del av valgkampen, og til ny kunnskapsminister som har satt preg på Arbeiderpartiets ellers noe tannløse skolepolitikk, ved å snakke aller mest om skjerm og mobiler. I dag kom Udirs anbefalinger om mobilbruk i skolen, som i praksis kommer til å bety mobilforbud. Og jeg skal innrømme at gjennom det siste året har det vært mye oppgitt hoderysting, noen høylytte sukk og stønn, og et par panneklask fra min side. For hvilke premisser er det som legges til grunn i skjermdebatten? Hvor kommer de fra, og hvem er det som har fått legge dem? Jeg tror at det finnes mange konstruktive og nyttige diskusjoner som kan tas om bruk av skjerm i skolen (og hjemme for den saks skyld), men jeg orker ikke være med i diskusjonen dersom dette er premissene:
1. Skjerm i seg selv er skadelig
Det ser ut til at dette er en selvfølge for mange. At barn skal beskyttes fra alt innhold som er lyssatt bakfra, fordi det fordummer eller forderver barnesinnene. NRK hadde nylig en grundig og god artikkel om kunnskapsgrunnlaget for WHOs anbefalinger. Slik jeg ser det, er den generelle skjermskepsisen mest av alt et uttrykk for mediepanikk, som er godt beskrevet i denne eldre, men fortsatt aktuelle artikkelen fra forskning.no. Det vi derimot kan snakke om, er hva som kan være skadelig innhold på skjermene – om påvirkningskraften til influensere, politisk polarisering, replyguys og KI-genererte falske nyheter, for eksempel. Vi kan selvsagt også diskutere hvilke skjermer vi skal ha, for det er forskjell på iPad, Chromebook og PC, og vi kan gjerne diskutere hvordan de skal brukes.
2. Skjermene ble tankeløst hasteinnført i skolen, uten at noen «voksne» passet på
Altså ærlig talt. Vel har der nok vært noen forskjeller, og noen hoppet kanskje på dette toget for tidlig, men da skjemene ble rullet ut for vel 8 år siden, var mitt inntrykk at dette skjedde på en måte som var så veloverveid og gjennomtenkt som en innovasjonsprosess kan være. Referansegrupper, opplæring, undersøkelser av hva som var på markedet og prosesser som skulle ivareta personvern og datahåndtering var viktig i dette arbeidet. Men som med alt annet som er nytt, så treffer det ulikt og det tar tid før alle gode ordninger er på plass. Noen omtaler dette som et eksperiment med ungene våre, men det er ikke sånn at alt som er nytt kan være ferdig utprøvd og forsket på før det innføres. Jeg tror for eksempel ikke at det fantes så mye forskning som støttet bruk av kulepenn som et mer praktisk verktøy enn fyllepenn, men det ble like fullt innført – til tross for protester fra de som mente at barna ikke ville få like pen håndskrift. Poenget mitt er at skjermene ikke ble innført for å revolusjonere læringen i skolen, men som et noe mer logisk verktøy i vår ellers allerede-da-gjennomdigitaliserte hverdag. Så kunne vi selvsagt diskutert om det heller burde startet som 2:1.
3. Digitale ferdigheter er noe konstruert (av ed-tech?)
Panneklaskingen nådde et høydepunkt i dag, da jeg leste denne avsløringen fra klassekampen, om hva som skjer på innsiden av skjermlobbyen.Riktignok kom det første klasket da jeg leste at gravende journalister ikke hadde fått være med på et seminar i regi av Atea, og at de hadde blitt bedt om å ikke snakke med skolefolka som deltok etterpå. Slik kan vi jo ikke ha det, for slik bidrar ed-tech til at konspirasjonsteoriene om hva de holder på med, puster og lever. Men når det er sagt, så synes jeg journalisten gjør en ganske slett jobb i jakten på hva digitale ferdigheter er for noe. Hun kunne faktisk bare googlet, og mest sannsynlig fått opp denne helt offentlige og omforente forklaringen som første treff. Det kreves kanskje litt digitale ferdigheter for å få til det? Eller for å kunne vite at klipping og liming er plagiat, og at man kanskje bør bruke et referansehåndteringsverktøy når man skriver masteroppgave? Eller for å fylle ut en reiseregning på riktig måte? Kanskje trenger man digitale ferdigheter for å manøvrere seg på en nettside, og finne menyene? Og for å hjelpe svigermor med å sende et forsikringskrav? For å oppdra barn som støter på vanskelige videoer på tiktok? Poenget er at vi må kunne snakke om at vi trenger digitale ferdigheter, og så kan vi selvsagt diskutere hva som til enhver tid vil være aktuelt innenfor her. For få år siden snakket vi ikke noe særlig om KI, for eksempel, men nå er det ganske opplagt at de oppvoksende håpefulle må få litt hjelp til å manøvrere seg i dette nye. Og så må vi huske at de andre feridghetene – å kunne lese, skrive, regne – også i dag krever en del bruk av skjerm.
4.Something, something ed-tech
Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere dette, men premisset handler om at noe er råttent i ed-tech. For eksempel er det gjerne slik at alle som er for skjerm i skolen er betalt av Ed-tech, eller at ed-tech er den største premissleverandøren for skoleutvikling. Spesielt i kommentarfeltene dukker dette veldig ofte opp, og jeg lurer på hvorfor forlagsbransjen, leverandører av papirrekvisita og kontorinnredning ikke får den samme kritikken eller mistanken rettet mot seg. Ed-tech-leverandørene, og alle de andre som tjener penger på det offentlige, virker i et fritt marked, der det er stor konkurranse om de lukrative kundene. Det kan selvsagt tenkes at det finnes både skitne salgstriks og flørtende selgere som sikrer avtalene, men vi har heldigvis regler for anskaffelser og innkjøp i kommunene, og korrupsjon og innsideavtaler er ulovlig enten det gjelder Kinnarps eller Atea. Så er jeg gjerne med på diskusjoner om hvem som skal påvirke hva som skal kjøpes inn, og hvordan dette bør foregå for at læremidlene og anskaffelsene skal være mest mulig treffsikre, og faktisk bli tatt i bruk.
5. Det er en latterlig tanke at barn og unge skal lære noe av og med skjerm
Igjen var det litt vanskelig å formulere hva dette premisset handler om, og igjen er det noe som ser ut til å være en selvfølge for mange: - at små barn ikke kan/trenger/bør møte på en chatbot på nettbrettet sitt (og at det liksom sier seg helt selv), at skjermene stjeler fra lek og læring (når noen beviselig integrerer de tre på mesterlig vis), at det er en latterlig og hårreisende tanke å bruke minecraft i undervisninga eller at elever ser på supernytt mens de spiser (noe jeg forøvrig mener er en svært oppbyggelig aktivitet, som nesten burde vært pensum). Det undrer meg at man kan være så bastant og selvfølgelig, og jeg skjønner ikke hva man er så redd for at skal skje. Det er selvsagt mulig at jeg er det Torbjørn Røe Isaksen en gang kalte «naiv entusiast», og at alle som nå klapper og heier på restriksjoner og bremser får rett, men jeg er redd for at vi får motsatt effekt. For det er noe med læring og motivasjon og sånt. Jeg er redd for at hvis vi fortsetter med å demonisere barn og unges kultur, enten ved å latterliggjøre kulturutrykkenes egenverdi, eller å forby plattformene den lever på, så fører det til mindre motivasjon og læring, ikke mer. Jeg hadde likt så mye bedre å diskutere muligheter, enn bare restriksjoner, forbud og elendighet – og at vi kanskje lyttet litt til hva barn og unge selv var opptatt av.
Da PISA-resultatene kom denne uka, ble jeg helt på ekte lei meg. Det satte seg i kroppen som en slags udefinerbar smerte, og begynte å gnage i bakhodet. Først skjønte jeg ikke helt hvorfor, men utover dagen på tirsdag og onsdag merket jeg hva det var denne uroen bestod i. For nå begynte det å fylles opp med kommentarer på sosiale medier, medienes overskrifter fikk fetere typer og vår nye kunnskapsminister uttrykte stor bekymring samtidig som hun sa at vi ikke måtte se bakover. Alle kan ri sin egen kjepphest i kappløpet om å forklare de nedslående resultatene – men hvem vinner egentlig hva her? Det som satte seg i kroppen min, var frykten for overilte beslutninger, økt timetall i matematikk, lettvinte forklaringsmodeller og gjentakelser av tidligere feil ved tidligere PISA-sjokk. Da er det spesielt skummelt med en kunnskapsminister som ikke vil se bakover.
Det har nemlig jeg gjort mye av i det siste, i forbindelse med forberedelser til en PhD som skal handle om bruk av forskning i skolen. Og for et felt det er! I fare for å sette meg på min egen kjepphest, vil jeg gjerne bidra med noen innsikter jeg har fått de siste dagene – som kanskje kan bidra bittelitt til å forklare deler av hele det komplekse sammensuriet av årsaker som har ført norske femtenåringer til tidenes dårligste PISA-resultater. Vi begynner allerede i 1996, lenge før de ble født.
Da sa den britiske professoren David Hargreaves at utdanningssektoren måtte lære av helsesektoren når det gjaldt å ta i bruk forskning for å utvikle policy og praksis. I årene som fulgte startet OECD med sine mange internasjonale målinger, og det første PISA-sjokket rammet oss. Samtidig lurte en gruppe forskere på det Hargreaves hadde sagt, og ønsket å finne ut hvordan man egentlig bruker forskning i skolen nå. Det resulterte i en systematisk kunnskapsgjennomgang der man analyserte forskning som var gjort tidligere. I 2003 fant de ut at skolefolk – både ledere og lærere, var svært positive til å bruke forskning som grunnlag for utvikling av sin praksis – og for læreres del spesielt dersom de var enige med forskningen, og den var lettfattelig og enkel å ta i bruk. Men selv om viljen til å bruke forskning var på plass, så manglet det kultur og strukturer for det i utdanningssektoren. Forskernes råd var derfor at bruk av forskning skulle skje gjennom lovgining og formidles i nettverk og partnerskap.
I Norge får vi UDIR, haugevis med stortingsmeldinger og NOU’er (med referanselister spekket med forskning) og nasjonale satsninger der oppdatert forskning formidles ut til kommunene, skoleledere og lærere. Satsningene er ofte også populære – VFL opplevdes relevant og nyttig. Samtidig skjer der en endring i lærerutdanningen, og i etter- og videreutdanningssystemet for lærere, som gjør at lærere i større grad settes i stand til å lese og ta i bruk forskning. Her forsøker en altså å lage strukturer og utvikle kultur, gjennom lovgivning – akkurat som forskerne foreslo.
Men det skjer andre ting også i disse årene. Tanken om ansvarliggjøring, gjennom tilsyn, dokumentasjon og kvalitetsvurderingssystemet får også et grep om skoleverket. I tillegg lages det butikk av «det som virker» og såkalte evidensbaserte programmer selges over disk, slik at du som skoleleder har dokumentasjonen i orden når tilsynet kommer. Så er ihvertfall det på plass. Og her mener jeg hunden ligger begravd. For selv om utviklingen i policy har fulgt en god oppskrift (mye politikk har vært utformet på grunn av ideologi heller enn forskning, men sånn må det vel være), når det gjelder bruk av forskning, så slås dette ihjel av ansvarliggjøring (Det er ikke bare jeg som sier det, forskningen er enig). Skolen har ikke fått tid og ro til å reflekterende engasjere seg i, og implementere relevant forskning, men har tatt kortversjonen, og lagt det lag på lag med gammel praksis, fordi det finnes så mange andre oppgaver som også må håndteres. Derfor har vi både prøveplaner og mål på tavla ved flere norske ungdomsskoler, og derfor har vi mobbeprogrammer som har dokumentert effekt utenom hver gang de ikke virker.
I tillegg har vi slitne og streikende lærere, overarbeidede rektorer, voldelige og stressede elever. Fordi det ikke skjer utvikling i praksis, fordi det ikke er plass til det – eller kultur eller struktur for det. Joda, jeg rir sikkert en kjepphest jeg også. Men jeg stopper opp og lar den gresse litt, mens jeg tenker og funderer videre, og er glad for at jeg akkurat nå hverken sitter i rektorstolen eller står foran tavla, når nye ting skal prøves, feiles, ansvarliggjøres for og forkastes igjen. Jeg sitter heller med lupa og leter etter den gode bruken av forskning, som forhåpentligvis kan bidra til å lede oss ut av uføre.
Imens håper jeg at både kunnskapsminister, medier og andre maktfolk kan puste bittelitt med magen, og kikke litt i bakspeilet, mens de leter etter årsaker, og finner ny medisin. Uten bakspeil, kan vi risikere å rygge rett inn i gårsdagens skole, som heller ikke vil være særlig motiverende for dagens elever. Og selv om det er kjipt med PISA, så er det faktisk enda kjipere med Den store lille testen ICCS, der vi også har nedgang. Der bør virkelig alarmen gå. Og lærere og skoleledere? Les forskning om god matematikkundervisning og leseopplæring, fordøy og diskuter – er dette noe vi har lyst til å prøve? Kan vi tenke annerledes? Vil det virke hos oss? Kan vi utvikle praksis i tråd med forskning?
Eller skulle vi bare kvittet oss med skjermene? For all del. Det kan jo være bare det. Det kan jo det.
Skolevegen 