Bloggen min fyller 10 år denne måneden, og da har det vært naturlig å ta et lite tilbakeblikk. På mange måter ser det ut til at verden nesten har stått stille de ti siste årene. I 2014 var nyhetsbildet fullt av kuldebølger, skogbranner, krig og konflikt – i Gaza, i Ukraina og i Syria. Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO dette året, og grunnloven vår feiret 200 år. I skolen ble det streik etter at medlemmene stemte nei i en uravstemning om ny arbeidstidsavtale.

Men det er mye annet å se tilbake til i 2014 også, og noen ting som ikke har stått stille. På den store ungdomsskolen jeg jobbet, hadde vi 3 datarom og to traller med klassesett med bærbare PC’er på den tida. På datarommene hendte det titt og ofte at noen hadde fjernet en tast eller fem fra et tastatur, eller snudd skjermbildet slik at det stod på høykant (ctrl+alt+ ->) før de logget seg av. De bærbare PC’ene var som regel også et sjansespill, men de fikk ihvertfall alltid en grundig overhaling før eksamen. Det var mye styr, med booking av rom eller PC’er og utstyr som ikke virket – mens vi så at stadig mer kunne og burde løses digitalt, om det enn var så banalt som å gi elevene en skrivemaskin. Vi drømte om en-til-en løsning, og så jo at det var veien det gikk. I videregående hadde det allerede noen år vært et krav at elevene skulle kjøpe sin egen PC (og ikke lenger kjøpe lærebøker), men retningslinjer fra UDIR om dette kom først i 2015. Noen nabokommuner var helt i startfasen med å ta i bruk Ipad, men kun som pilotprosjekt på noen skoler, og med følgeforskning fra Universitetet i Stavanger. Vår rike nabo i øst, en kraftkommune med få innbyggere, hadde så vidt jeg husker allerede kjøpt inn PC’er til alle sine elever. På et tidspunkt så jeg en reklame for Microsoft surface, og tenkte at det var tingen(!). Jeg tror - at hadde det vært økonomi for det, og en infrastruktur som ivaretok administrasjon og vedlikehold, så hadde det vært PC’er vi gikk for den gang. Året etter kom chromebookene, og det ble en naturlig løsning for alle de som ikke allerede hadde hoppet på Ipad-toget.

Noe av det jeg husker godt fra tiden før 1:1, var hvor vanskelig det var å tilpasse for elever med dysleksi og språkvansker. For det første måtte det søkes til hjelpemiddelsentralen om å få PC og eventuelt annet nødvendig utstyr – og ja, det høres litt sutrete ut, men har dere sett de skjemaene fra NAV? Så hadde vi alltid noen elever som ikke ville skille seg ut, og ta frem PC’en mens alle satt med skrivebok og blyant – og det er både veldig trist, og litt forståelig når man er 13-15. Nå har alle elever tilgang til, og får opplæring i de verktøyene, og de som har behov for det har kanskje noen ekstra hjelpemidler i tillegg – men relativt usynlig. Elever som har hatt chromebook siden de startet i første klasse ser ikke dingsen sin som en kilde til underholdning, men som et verktøy til å skrive, regne og noen ganger lese på. I tillegg til å lage og redigere videoer, podcaster, plakater, presentasjoner og kode legoroboter på.

Jeg er supertakknemlig for den digitaliseringen vi har hatt i skolen – og på mange måter synes jeg den har gått for sakte! Jeg synes allikevel at det er viktig og bra at skolefolk stadig diskuterer, er skeptiske og nysgjerrige til KI og andre nyvinninger. De deltar på, og lager konferanser – de deler av erfaringer og meninger i sosiale media og utdanningsnytt – og jeg skulle ønske at de gjorde det mye, mye mer! Men jeg skjønner jo også at de blir dritt lei – for hvem er det nå som får legge premissene for debatten? Jo det er arkitekter, barnebokforfattere og skuespillere, som såvidt meg bekjent aldri har satt sin fot i et klasserom som lærer. Og det verste av alt er at de klarer å skremme opp både foreldre, lærere og ministre med dommedagstankene sine og oppropene på (ironisk nok) sosiale medier! Det er en skam! Det jeg ønsker meg nå, er et opprop mot folk uten peiling på hva de snakker om som premissleverandører for skolepolitikk. Noen som signerer?

(Denne bloggposten har blitt redigert mange ganger i løpet av de siste dagene, og jeg beklager at det er en blanding av feiring av tiårsdag og sinnesutbrudd mot ludittligaen, men nå er jeg så sint at jeg kan kjenne nyrene pumpe ut kortisol i blodet mitt, etter at jeg fant ut at det ikke var nok med et opprop, nå måtte de ha et til. , så nå må det bare ut, rotete eller ei. FREEEES!)

Det siste året har skjermdebatten rast, fra facebook-opprop med prominente fanebærere, til skjermbruk som del av valgkampen, og til ny kunnskapsminister som har satt preg på Arbeiderpartiets ellers noe tannløse skolepolitikk, ved å snakke aller mest om skjerm og mobiler. I dag kom Udirs anbefalinger om mobilbruk i skolen, som i praksis kommer til å bety mobilforbud. Og jeg skal innrømme at gjennom det siste året har det vært mye oppgitt hoderysting, noen høylytte sukk og stønn, og et par panneklask fra min side. For hvilke premisser er det som legges til grunn i skjermdebatten? Hvor kommer de fra, og hvem er det som har fått legge dem? Jeg tror at det finnes mange konstruktive og nyttige diskusjoner som kan tas om bruk av skjerm i skolen (og hjemme for den saks skyld), men jeg orker ikke være med i diskusjonen dersom dette er premissene:

1. Skjerm i seg selv er skadelig

Det ser ut til at dette er en selvfølge for mange. At barn skal beskyttes fra alt innhold som er lyssatt bakfra, fordi det fordummer eller forderver barnesinnene. NRK hadde nylig en grundig og god artikkel om kunnskapsgrunnlaget for WHOs anbefalinger. Slik jeg ser det, er den generelle skjermskepsisen mest av alt et uttrykk for mediepanikk, som er godt beskrevet i denne eldre, men fortsatt aktuelle artikkelen fra forskning.no. Det vi derimot kan snakke om, er hva som kan være skadelig innhold på skjermene – om påvirkningskraften til influensere, politisk polarisering, replyguys og KI-genererte falske nyheter, for eksempel. Vi kan selvsagt også diskutere hvilke skjermer vi skal ha, for det er forskjell på iPad, Chromebook og PC, og vi kan gjerne diskutere hvordan de skal brukes.

2. Skjermene ble tankeløst hasteinnført i skolen, uten at noen «voksne» passet på

Altså ærlig talt. Vel har der nok vært noen forskjeller, og noen hoppet kanskje på dette toget for tidlig, men da skjemene ble rullet ut for vel 8 år siden, var mitt inntrykk at dette skjedde på en måte som var så veloverveid og gjennomtenkt som en innovasjonsprosess kan være. Referansegrupper, opplæring, undersøkelser av hva som var på markedet og prosesser som skulle ivareta personvern og datahåndtering var viktig i dette arbeidet. Men som med alt annet som er nytt, så treffer det ulikt og det tar tid før alle gode ordninger er på plass. Noen omtaler dette som et eksperiment med ungene våre, men det er ikke sånn at alt som er nytt kan være ferdig utprøvd og forsket på før det innføres. Jeg tror for eksempel ikke at det fantes så mye forskning som støttet bruk av kulepenn som et mer praktisk verktøy enn fyllepenn, men det ble like fullt innført – til tross for protester fra de som mente at barna ikke ville få like pen håndskrift. Poenget mitt er at skjermene ikke ble innført for å revolusjonere læringen i skolen, men som et noe mer logisk verktøy i vår ellers allerede-da-gjennomdigitaliserte hverdag. Så kunne vi selvsagt diskutert om det heller burde startet som 2:1.

3. Digitale ferdigheter er noe konstruert (av ed-tech?)

Panneklaskingen nådde et høydepunkt i dag, da jeg leste denne avsløringen fra klassekampen, om hva som skjer på innsiden av skjermlobbyen. Riktignok kom det første klasket da jeg leste at gravende journalister ikke hadde fått være med på et seminar i regi av Atea, og at de hadde blitt bedt om å ikke snakke med skolefolka som deltok etterpå. Slik kan vi jo ikke ha det, for slik bidrar ed-tech til at konspirasjonsteoriene om hva de holder på med, puster og lever. Men når det er sagt, så synes jeg journalisten gjør en ganske slett jobb i jakten på hva digitale ferdigheter er for noe. Hun kunne faktisk bare googlet, og mest sannsynlig fått opp denne helt offentlige og omforente forklaringen som første treff. Det kreves kanskje litt digitale ferdigheter for å få til det? Eller for å kunne vite at klipping og liming er plagiat, og at man kanskje bør bruke et referansehåndteringsverktøy når man skriver masteroppgave? Eller for å fylle ut en reiseregning på riktig måte? Kanskje trenger man digitale ferdigheter for å manøvrere seg på en nettside, og finne menyene? Og for å hjelpe svigermor med å sende et forsikringskrav? For å oppdra barn som støter på vanskelige videoer på tiktok? Poenget er at vi må kunne snakke om at vi trenger digitale ferdigheter, og så kan vi selvsagt diskutere hva som til enhver tid vil være aktuelt innenfor her. For få år siden snakket vi ikke noe særlig om KI, for eksempel, men nå er det ganske opplagt at de oppvoksende håpefulle må få litt hjelp til å manøvrere seg i dette nye. Og så må vi huske at de andre feridghetene – å kunne lese, skrive, regne – også i dag krever en del bruk av skjerm.

4.Something, something ed-tech

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere dette, men premisset handler om at noe er råttent i ed-tech. For eksempel er det gjerne slik at alle som er for skjerm i skolen er betalt av Ed-tech, eller at ed-tech er den største premissleverandøren for skoleutvikling. Spesielt i kommentarfeltene dukker dette veldig ofte opp, og jeg lurer på hvorfor forlagsbransjen, leverandører av papirrekvisita og kontorinnredning ikke får den samme kritikken eller mistanken rettet mot seg. Ed-tech-leverandørene, og alle de andre som tjener penger på det offentlige, virker i et fritt marked, der det er stor konkurranse om de lukrative kundene. Det kan selvsagt tenkes at det finnes både skitne salgstriks og flørtende selgere som sikrer avtalene, men vi har heldigvis regler for anskaffelser og innkjøp i kommunene, og korrupsjon og innsideavtaler er ulovlig enten det gjelder Kinnarps eller Atea. Så er jeg gjerne med på diskusjoner om hvem som skal påvirke hva som skal kjøpes inn, og hvordan dette bør foregå for at læremidlene og anskaffelsene skal være mest mulig treffsikre, og faktisk bli tatt i bruk.

5. Det er en latterlig tanke at barn og unge skal lære noe av og med skjerm

Igjen var det litt vanskelig å formulere hva dette premisset handler om, og igjen er det noe som ser ut til å være en selvfølge for mange: - at små barn ikke kan/trenger/bør møte på en chatbot på nettbrettet sitt (og at det liksom sier seg helt selv), at skjermene stjeler fra lek og læring (når noen beviselig integrerer de tre på mesterlig vis), at det er en latterlig og hårreisende tanke å bruke minecraft i undervisninga eller at elever ser på supernytt mens de spiser (noe jeg forøvrig mener er en svært oppbyggelig aktivitet, som nesten burde vært pensum). Det undrer meg at man kan være så bastant og selvfølgelig, og jeg skjønner ikke hva man er så redd for at skal skje. Det er selvsagt mulig at jeg er det Torbjørn Røe Isaksen en gang kalte «naiv entusiast», og at alle som nå klapper og heier på restriksjoner og bremser får rett, men jeg er redd for at vi får motsatt effekt. For det er noe med læring og motivasjon og sånt. Jeg er redd for at hvis vi fortsetter med å demonisere barn og unges kultur, enten ved å latterliggjøre kulturutrykkenes egenverdi, eller å forby plattformene den lever på, så fører det til mindre motivasjon og læring, ikke mer. Jeg hadde likt så mye bedre å diskutere muligheter, enn bare restriksjoner, forbud og elendighet – og at vi kanskje lyttet litt til hva barn og unge selv var opptatt av.

Kjør (bedre) debatt!