Nylig havnet jeg i (nok en) diskusjon på Bluesky, også denne gangen om skjerm i skolen og slikt. Men denne gangen gikk jeg i akkurat den samme fella som jeg kritiserer andre for – jeg leste motpartens overskriftaktige (klikkvennlige sådan) uttalelser som f.eks «Hva f@#$ feiler det skolefolk?» etterfulgt av en le-seg-i hjel-emoji. Og det er jo ingen laughing matter for meg!

Etter en god del spørring og kjekling fram og tilbake, leste jeg artikkelen som min motpart opprinnelig kommenterte, og skjønte at dette ikke var et innlegg i den generelle skjermdebatten – om vi kan kalle den det, men kommentarer til en helt spesifikk sak. Plutselig kunne jeg lese alt han hadde skrevet med andre øyne, og trekke inn piggene igjen. Og ikke nok med det. Da han delte et innlegg han hadde forsøkt å få publisert som motsvar til dette i NRK Ytring, fant jeg ut at vi langt på vei faktisk var enige. For oss hadde vår diskusjon handlet om to forskjellige ting, i lys av hva vi kjente fra tidligere innlegg i debatten, og vi diskuterte derfor med ulike utgangspunkt og fra helt forskjellige perspektiv. Siden innlegget hans ikke ble publisert hos NRK, så har jeg bedt om å få legge det ut her. Grunnen til det er at det representerer en foreldrestemme som ser nyanser og klarer å skille mellom den generelle digitale panikken, og spesifikke, legitime bekymringer. Hadde debatten vært ført slik fra starten, hadde vi nok kommet et lite stykke videre! Og så ble det plutselig veldig tydelig for meg hvor mye media også har bidratt til å oppildne debatten, ved å prioritere innlegg som handler om fantasier om å knuse ipader med tennene, eller lærere som opplever seg som utsatt for en hekseprosess. 
God lesning! 

_______________________________

Som en av mange foreldre som er bekymret over hvordan «digitale verktøy» tas i bruk i skolen, begynner jeg å bli veldig lei av nedlatenhet og hersketeknikker fra skolefolk. Når folk som liksom skal være profesjonelle utdannere bruker samme retorikk som Donald Trump og avfeier all kritikk som «heksejakt», blir ikke akkurat bekymringen noe mindre. Det må gå an for voksne mennesker å holde nivået på diskursen noe høyere enn nedlatenhet og hersketeknikker.
I min kommune har alle skoleelever iPad fra første til tiende klasse. Kun iPad. Ikke PC, ingen andre «digitale verktøy» som det går an å bruke til ordentlig læringsarbeid, kun iPad. Elevene får ikke engang tastatur til iPaden, hver gang de skal skrive må de sitte og dunke med pekefingeren på skjermen. Det er sikkert helt supert for de minste barna, men på ett eller annet tidspunkt må elevene lære seg å jobbe på en måte som ligner mer på læringsarbeidet i deres videre utdanningsløp, lære seg å mestre de «digitale verktøy» de uansett må forholde seg til resten av livet.
Når kritiske spørsmål stilles svarer de ansatte på skolene til begge mine barn at de har prøvd å ha dialog med kommunen om ting som ikke fungerer, men at det ikke nytter. Nye løsninger blir tredd ned over hodene på dem uten opplæring, og så må lærerne finne ut av funksjonalitet og hvordan det skal brukes i undervisningen på fritiden.
Jeg spurte på gårsdagens foreldremøte hvordan elevene i niende klasse nå skriver. Svaret er at de sitter og dunker pekefingeren på softwaretastaturet på skjermen, i tillegg bruker de penn og papir.
Da blir det litt rart når jeg leser innlegg fra en person som liksom skal være en profesjonell utdanner der han skriver nedlatende om «[eksorsister] bevæpnet med fargeblyanter og viskelær er redningen», når en av de tingene jeg savner er at skolen faktisk lar elevene bruke digitale verktøy til å få den treningen i å formulere seg skriftlig som de faktisk trenger.

I alle skolefolks nedlatende innlegg i denne diskursen jeg har lest, er de veldig opptatt av at elevene skal lage podcast. Ja, flott, lag podcast med elevene. Jeg elsker podcaster og abonnerer på sikkert 150 av dem selv! Supert! Men livet er ikke bare podcast. Det er sikkert veldig kjedelig og umoderne med skriving, men skoleelever må lære det og. Man kan ikke bare spise kake, man må faktisk spise grovbrød også.
Jeg aner ikke noe om Eirik Gripp Bay, han er sikkert en helt super lærer. Det kan hende at han er en visjonær lærer som lykkes i å drive undervisning med mange forskjellige verktøy og metoder. Denne diskursen bærer dog preg av at det er noen skolefolk som framstår blindt troende, og andre skolefolk som har lært seg at det ikke nytter å protestere eller få svar. Gripp Bay skriver ting som at elevene skal «ut av klasserommet og opp i trærne», «Produsere ikke konsumere», «Være i prosess, ikke testes av et rigid prøvesystem». Men dette er floskler. Det er retorikk! Det betyr ingenting. At et gammeldags skolesystem fører til demotiverte elever, noe denne fullstendig uutdannede fyren kan skrive under på med to streker under, betyr ikke at alt av gammeldags skolearbeid skal kastes på båten for at elevene skal sitte på en grein hele dagen og lage podcast. Det er ingen motsetning mellom å myke opp et rigid prøvesystem og å la elevene få hensiktsmessige digitale verktøy til det «kjedelige» arbeidet de uansett må gjøre i sin læringsprosess! Vi som har reelle bekymringer blir ikke beroliget av nyfrelste digitale misjonærer som later til å ha passert et punkt der kritisk refleksjon ikke lenger er mulig.
Innføringen av «digitale verktøy» framstår som et prestisjeprosjekt der det er veldig spennende å vedta at nye ting skal innføres, det er veldig spennende å lire av seg moderne floskler og buzzwords, og så er det kanskje ikke like spennende å lage ordentlige felles planer og sørge for at ressursene blir brukt best mulig slik at alle elever får best mulig utbytte av de muligheter vi har i den digitale tidsalder. Jeg har kommet til det punktet at jeg har resignert overfor det faktum at barna mine ikke kommer til å begynne på skolen på ordentlig før videregående. For en som aldri fikk seg noen utdannelse er det tungt.

Av Marius Thorsen