I går ble jeg utfordret av en på Bluesky (nye og myyyyye bedre twitter, som endelig begynner å bli befolket med skolefolk og kranglefanter også!) til å skrive fem gode grunner til digitalisering av skolen, og fem utfordringer. Jeg velger å bruke det tullete sekkebegrepet skjerm, fordi det er liksom det barnet heter nå.Tenkte dette var en god balanseøvelse for meg, så velger å skrive det her.

Fem gode grunner til å ha skjerm i skolen

• Enten vi liker det eller ikke, så skjer mye av livet og arbeidslivet på skjerm. Teknologier som krever en skjerm finnes absolutt over alt – og tanken er som oftest er at disse teknologiene skal være hjelpemidler, som gjør livene våre enklere. At skjermer er noe som kun skal gjemmes bort på et datarom på skolen, er unaturlig i dagens samfunn. De må ha en like integrert plass der som ellers i livet, til bruk av teknologier som er hensiktsmessige i opplæringen.
• En god del av de teknologiene som gjøres tilgjengelig via en skjerm, er svært gode verktøy for elever med vansker innenfor lesing og skriving. At alle har opplæring i og tilgang til slike verktøy bidrar både til mindre stigmatisering for de som faktisk trenger det, og kan bidra til at en tidligere oppdager vansker.
• Elever i hele den vestlige verden melder at motivasjonen for skole synker. Jeg tror ganske bestemt, at en god del av årsaken er at skolen ikke oppleves relevant og nyttig for elevenes liv her og nå, i den virkelige og digitale verden. Jeg tror at en viktig nøkkel for å snu denne utviklinga, er at skolen anerkjenner og bruker elevenes livsverden (også den digitale) for å forankre og forklare innholdet i lærestoffet. Da trenger man også tilgang til internett, helst via en skjerm.
• Barn og voksne, alle sammen, ser ut til å slite med noen grunnleggende (i mine øyne) forståelser av hvordan internett henger sammen, av hvordan mappestrukturer og digitale arkiv og menysystemer fungerer og bygges opp. Her kan en like gjerne bruke tavle og kritt for å tegne og forklare, men når elever skal øve selv, bør de kunne gjøre det ved hjelp av en skjerm.
• Skjermene gir mulighet til levende bøker, med tekst, tale, interaktive oppgaver, bilder og videoer. De kan spare lærere for betydelig mye tid i planlegging, og de kan skape skreddersydde opplegg til hver enkelt elev.

Fem utfordringer med skjerm i skolen

• Fortsatt er det slik at langt fra alle lærere opplever seg som kompetente nok til å kunne bruke digitale verktøy og teknologier som krever en skjerm, på en sånn måte at den beriker elevenes læring. Dette har tatt tid, og vil fortsatt kreve tid. (Min frykt er at i dagens skjermdebatt, så er det kanskje ikke så farlig lenger…)
• Noen elever vil ha vansker med å regulere seg selv i møte med fristelser på skjermen, og vil kreve mye oppfølging av voksne – og det er både tidkrevende og utmattende. (Etter min erfaring så er de som har ekstremt restriktive skjermregler på fritiden godt representert her, sammen med elever som opplever komplekse og alvorlige utfordringer i livene sine)
• At skjermene sendes med hjem kunne stått begge steder. For noen i grisgrendte strøk er det den eneste kilden til å kommunisere med venner på fritiden, eller å delta i en digital ungdomskultur, mens for andre er den en kilde til å bli eksponert for skadelig innhold før foreldre kommer hjem fra jobb (hvis vi legger til grunn at enheten er uten noen form for beskyttelse). Jeg ser ikke noen veldig gode grunner til å sende enhetene hjem, men det er kanskje også for at jeg er mot lekser? Dessuten er det dessverre slik at skolene ofte mangler god nok infrastruktur til å kunne oppbevare og lade enhetene trygt på skolen – grunnet plassmangel og ressursknapphet.
• Det er dypt problematisk at foreldre kan være erstatningspliktige dersom enheten blir ødelagt. Barn burde i alle tilfeller regnes som en force majeure hos forsikringsselskapene.
• Enhetene som brukes på skoler er ikke gode arbeidsverktøy i lengden. Selv klarer jeg ikke å arbeide skikkelig uten to skjermer, mus og tastatur. Skikkelig størrelse på skjermen og et solid tastatur burde være minstekrav.

Hva jeg mener veier tyngst, skjønner nok de fleste – men jeg mener at utfordringene absolutt er reelle, og må løses. Jeg tror derimot ikke den linjen som nå legges fra kunnskapsminister og regjering vil bidra på noen annen måte enn å feie utfordringene under et teppe. Disse må møtes i og av skolene.

Det er en uke siden forfatter og medieviter Maja Lunde og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun satt og nikket megetsigende og litt selvtilfredse til hverandre på dagsnytt atten etter at de hadde blitt enige om å ikke høre på skjermbrukutvalgets anbefalinger. Et av de siste nikkene fra kunnskapsministeren kom da Maja Lunde sa «Teknologifag, sant?» (Hun sa ikke det, men det var slik jeg hørte det). «Jada, vi skal lage teknologifag» nikket Kari. Årsaken er et digitale ferdigheter er UMULIG å vite hva skal være, og kan SELVSAGT ikke sidestilles med Lesing (Må leses med pusekattstemme, smil og stor L) og regning (kan leses slik du vil, men dette er vi også dårlige på altså).

Jeg blir litt matt. Skal dette korstoget dundre inn i evigheten? Nå har vi fått mobilforbud, og vi er godt på vei til at skjermene fjernes for 1.-3. trinn, og en aldersgrense på sosiale medier – jeg er villig til å sette penger på at begge er en realitet innen vi skriver 2026. På tross av skjermbrukutvalgets anbefalinger.

Men ja, nå er det eget teknologifag. Maja Lunde skriver om det i Klassekampen og Utdanningsnytt, og jeg kjenner at jeg sitter med en del spørsmål. Først og fremst skriver hun at digitale ferdigheter må ut av lista over grunnleggende ferdigheter – blant annet fordi at den i motsetning til de fire andre ikke er like målbar og den forandrer seg hele tiden. Men gjør ikke de andre det også? Og hvis ikke, kanskje det er en del av problemet? Og må de være målbare? Har vi noengang målt muntlige ferdigheter? (Kanskje ja? Med uendelige mengder muntlige presentasjoner som kanskje er en vel så viktig brikke i psykisk helse mysteriet?)

Digital kompetanse er fortsatt viktig, mener Lunde, og viser til ICILS 23. Også i denne internasjonale undersøkelsen øker mengden elever på laveste nivå. Hun nevner derimot ikke at også her henger prestasjonene tett sammen med elevenes sosioøkonomiske status, og at Norge fortsatt presterer over snittet av deltakerland (og bedre enn mange av de landene som faktisk har eget teknologifag). Kanskje sosioøkonomisk status er den viktigst årsakssammenhengen med det meste? For i hele den perioden der pilene har pekt vei, har også denne pilen pekt i feil retning. Men det er selvsagt mye enklere og billigere å forby skjermer og lage aldersgrenser og anbefalinger.

Den første omtalen jeg kjenner til om digital kompetanse, er i Stortingsmelding 30 (2003-2004) «Kultur for læring» (En stortingsmelding jeg for øvrig mener vi kan finne mange andre årsaker til nedgang i det meste, og for så vidt også årsaken til økningen i antall 6-ere som deles ut i grunnskole og videregående, men mer om det en annen gang). Men der heter det altså at «Digital kompetanse er summen av enkle IKT-ferdigheter, som det å lese, skrive og regne, og mer avanserte ferdigheter som sikrer en kreativ og kritisk bruk av digitale verktøy og medier. IKT-ferdigheter omfatter det å ta i bruk programvare, søke, lokalisere, omforme og kontrollere informasjon fra ulike digitale kilder, mens den kritiske og kreative evnen også fordrer evnen til evaluering, kildekritikk, fortolkning og analyse av digitale sjangrer og medieformer. Totalt sett kan digital kompetanse dermed betraktes som en meget sammensatt kompetanse.»

Maja Lunde har helt rett i at slik kompetanse ikke utvikles ved å gi barn en Ipad, eller å få dem til å arbeide med Mattelab eller Salaby. Langt ifra. Men den utvikles heller ikke ved å løsrive teknologien fra fagene og putte den inn i et eget teknologifag. Å bruke formler og funksjoner i regneark og graftegnere ER matematikk OG teknologi. Å kunne god tekstbehandling og touchmetoden ER skriving MED teknologi. Å kunne lese kritisk, og forholde seg til ulike kilder, bor både i norskfaget og i orienteringsfagene. Det betyr at både mattelærere, norsklærere og ja – alle, lærere må være digitalt kompetente. Det tar litt tid, men vi er på vei!

Men det kan jo tenkes at noen begynte for tidlig. Oftere og oftere får jeg følelsen av at dette egentlig er et Oslo-problem. Og hvis erfaringene herfra er reelle for mange, så forstår jeg litt av frustrasjonen. Jeg lovet meg selv å stille i denne debatten med en viss balanse jeg også, så da spør jeg pent: Kjære Maja, nå som du sitter med makta – kan du være så snill og bremse toget litt? Kan vi forsøke å la pendelen falle til ro, i stedet for å dytte i full fart andre veien? Bittelitt keep calm and carry on? Sjekke hva mobilforbudet gjør, før man innfører andre drastiske tiltak? For på tross av hva kunnskapsministeren og Lunde tror – disse tiltakene har også negative konsekvenser. De er bare litt vanskelige å se gjennom den unyanserte blodtåka.

Jeg bruker ganske mye tid på sosiale medier. Sikkert for mye. Ganske ofte blir jeg også opprørt, irritert og frustreret over det jeg møter på sosiale medier. I det siste, og kanskje spesielt den siste uka, har jeg blitt spesielt opprørt over det som ser ut til å være en voksende aversjon mot balanse og nyanser.

Det startet, som dere sikkert skjønner, med skjermbrukutvalgets rapport som kom på mandag, og mottakelsen den fikk av både kunnskapsminister og hennes fanebærere. Men det var ikke bare her jeg fant tegn på at vi voksne er så korrumpert av ekkokamrene vi befinner oss i at vi ikke lenger evner å nærme oss noe med balanse og nyanser.

For et år siden på denne tiden var vi på sykehuset med vår datter som nettopp hadde fått påvist diabetes type 1, og denne uka markerte vi verdens diabetesdag ved å kle oss i noe blått. Via sosiale medier fant jeg også ut at den uavhengige gruppa Kostreform markerte denne dagen, blant annet ved å spre misinformasjon om diabetes 1. Her framstiller de det livsviktige hormonet insulin, som et medikament som forsterker den underligende sykdommen. Det kommer ikke tydelig fram om de kun snakker om diabetes type 2, eller begge typer. Men for å være helt tydelig – en person med type 1 dør, ved å sakte men sikkert sulte ihjel, dersom de ikke får behandling med insulin. Kostholdsekstremisme kan være like farlig som andre typer ekstremisme.

Og jeg ser det på andre områder også. Forholdet mellom problembasert læring og direkte instruksjon, som jeg har skrevet om før, er også noe som diskuteres uten rom for nyanser og balanse av mange på nett – helt på grensen til det konspiratoriske og ekstreme. For et par uker siden skrev flere lærerutdannere en kronikk der de ønsker seg en ny skolereform. Selv om der er mye klokt der, så legges det opp til en falsk dikotomi mellom kunnskap og kompetanse – som selvsagt har vært deilig agn på sosiale medier. Og kanskje er det nettopp denne falske dikotomien som har gjort at man har fokusert på verbene (kompetansen) i læreplanen mer enn substantivene (kunnskapen)?

Et annet eksempel, også fra sosiale medier, som fikk meg til å tenke denne uka, handlet om hundetrening. Noen hadde bedt om et tips til å få bort en uvane hos hunden, og tipsene rant inn. Men trådstarteren hadde prøvd alt, og ingenting virket. Da var det en som foreslo at i stedet for å prøve 10 nye ting, kanskje en skulle prøvd litt hardere på det første? Hundetrening krever tid og tålmodighet. Det er det ganske mye i livene våre som gjør, men hvis vi vil ha raske, enkle og tydelige svar på alt, så blir faktisk ingenting bedre.

Poenget mitt er at det ser ut til at flere og flere områder i (de digitale) livene våre blir blottet for nyanser og balanse. Og det er jo dette vi har blitt advart mot. For er det ikke litt skummelt at noen skriver en kronikk der de sier at et balansert, nyansert og kunnskapsbasert dokument er meningsløst? Vil vi faktisk ha kaninhullene og ekkokamrene? Der hele det komplekse livet vårt heller følger universelle naturlover, der alt har enkle og tydelige svar, og alt kan årsakforklares med korte tips og løses med kostnadslette lovreguleringer?

Jeg er dypt takknemlig for skjermbrukutvalgets konklusjoner, og tenker at det krever mot å mane til balanse og nyanser, i en tid der voksne ikke har tid og lyst til å ta den harde veien mot bedring. I en tid der det graves grøfter overalt, enten det er trening, kosthold, undervisning eller skjermbruk – noen dypere og mer ekstreme enn andre, synes jeg faktisk det er utrolig forfriskende at noen bygger en vei. Jeg skal gjøre mitt beste for å gå på den framover -selv om den noen ganger er veldig smal.

Og for å være helt ærlig, jeg er mye mer bekymret for – og bruker langt mer energi på å forebygge, at min far skal sette bort hele arva mi i en bitcoin-svindel, enn at ungene skal forsvinne ned i et kaninhull på TikTok. Om noe, burde vi satt en øvre aldersgrense på sosiale medier. Det er vi voksne som er, og har, problemet.