I sommer satt vi tre generasjoner sammen og diskuterte mat og helse-faget. Eller heimkunnskap som det het for meg, og kokekjøkken som min mor kalte det. I over 50 år har rutiner og tradisjoner bestått i det faget. Oppgavene til eneren på gruppa er de samme nå som i 1972, og det er fortsatt viktig å vite hvilken vaskefille som skal brukes på hvilken benk. Og så finnes det så mange rare historier fra kokekjøkkenet. «Hvis du får sekser på flettekransen, så får du sekser i faget» sa elevene på en skole der jeg jobbet. Selv fikk jeg S eller M+ på alle de teoretiske prøvene, men fikk G i standpunkt fordi jeg var et kresent barn og «viste dårlige holdninger til mat». Den begrunnelsen hadde ikke flydd i dag, for å si det sånn…

Men selv om mye har bestått i M&H, så har mye endret seg også. I satsningen på «bedre vurdering» og senere «vurdering for læring», ble M&H ofte brukt som eksempel, og ute i skolen så jeg også en endring. Skolens aller minste fag ville kreve sin plass, og gjorde det med å bli et vurderingsfag, der kriterier, målsjekker, lekser på over 1000 ord, praktiske og teoretiske prøver tok over for alt det som jo skulle være praktisk, motiverende og ja- GØY! Jeg husker også at jeg hadde en elev som gledet seg sånn til det ene året med musikk som han skulle ha på ungdomsskolen, og han hadde nok en forestilling om at faget ville inneholde mye kreativ musikkutfoldelse (noe han mestret veldig godt). Etter bare noen uker var illusjonen knust. Og det er da jeg spør meg – er det faktisk mulig å få til kreativ utfoldelse i praktiske fag når en vurdering venter i andre enden? Jeg tror egentlig nei, men så tenker jeg på viktigheten av at vi faktisk har karakterer i disse fagene også, slik at de kan bidra til å få opp snittet på vitnemålene til elevene med dysleksi som var så uheldige å komme opp i norsk på eksamen, og endte opp med 5 norskkarakterer på vitnemålet sitt. Altså damned if you do, damned if you don’t, og så konkluderer jeg som jeg ofte gjør, med at vi må bare kaste hele karaktersystemet på dynga.

Det samme har egentlig skjedd med kunst og håndverk. Dokumentasjon av prosessen, moodboards, logg og plan, får like mye plass i faget som selve produktene. Og så er det noe annet som har skjedd: Jeg får utrolig mange fine ting hjem! Altså alt barna mine kommer hjem med er liksom sånn på ekte fint, og vi kan henge det opp eller sette det fram – selv i et hjem som ikke er så eklektisk rotete som mitt. Kreasjonene har lærerne funnet på pinterest, mistenker jeg. De er relativt enkle og billige å lage, og de blir superfine. Men fikk barna bruke kreativiteten sin? Fikk de prøve og feile med teknikker og materialer, og kjenne på skuffelsen når det ferdige produktet ikke stemte med bildet de hadde laget i hodet?

Jeg mistenker at det som de praktiske fagene mangler i dagens skole, er mye mer kreativ utfoldelse, lek og fantasi. Problemet for skolen er at disse er hovedingrediensene i kaos, og skolen tåler kaos svært dårlig. Og så koster det faktisk mye penger å holde skolene med materialer, utstyr og rom.

Jeg venter spent på den nye ungdomsmeldingen som slippes 13. september, der det er forventet at det vil satses på en mer praktisk og variert skole. Spesielt er jeg spent på om disse paradoksene eller dilemmaene adresseres: Hvordan skal det praktiske i de praktiske fagene styrkes på tross av læreplan og vurderingssystem som vektlegger andre aspekter i faget? Hvordan sørge for at det som virker motiverende i praktisk undervisning – utforskning, utfoldelse og lek – faktisk får en plass innenfor rigide skolerammer? Hvordan sørge for kompetente lærere, nok rom, små nok grupper, oppdatert og godt utstyr og materialer?

Er det i det hele tatt praktisk mulig å få til en praktisk skole?

PS.

Mens du venter på ungdomsmeldinga anbefaler jeg å lese Elise Farstad Djupedal som gir oss noen lærdommer fra fortiden om praktisk og variert undervisning.