Det stormer nok en gang rundt Osloskolen. Denne gangen har jeg også hørt lærerstemmer, og mange av dem forsvarer sin rektor, sin skole og sin kommune. Det de forsvarer er de utarbeidede standardene for en profesjonell lærer. Standardene har vakt oppsikt både ved at de strekker seg langt inn i privatsfæren til lærerne, og ved at de åpenlyst innskrenker lærernes ytringsfrihet.

Jeg tror på at Haugerud skole har fått til noe bra. Jeg tror at de har profesjonelle, dyktige lærere, som på lag med ledelsen har løftet resultatene ved skolen. Men med en standard som sier at de skal stå fjellstøtt utad, så har det egentlig ikke så mye å si hva jeg tror. Ledelsen ved skolen har omtrent sagt at vi ikke nødvendigvis kan tro på det vi hører.

Da jeg første gang så standardene postet på personalgruppa vår på facebook, forsvarte jeg skolen ved å si at dersom lærerne har utarbeidet dette sammen, så må det vel være greit? Etter å ha lest det jeg har klart å finne, ser det ut til at standardene ble utarbeidet av ledelsen FØR det ble tatt med inn i personalet og godkjent der. Da blir bildet et helt annet. Det er en stor forskjell på medskaping, og medbestemmelse – som ser ut til å være tilfellet her.

I et lærerkollegium vil man ha mange typer. Noen vil være brautende og høylytte og kapre enhver plenumsdiskusjon. Andre vil tie med sin misnøye og spare det til gangene og arbeidsrommene. Noen vil være positive, andre vil være lydige. Det går ikke an å dømme lærerkollegiet på Haugerud uten å kjenne personalet, og uten å kjenne prosessen dette dokumentet ble skapt i. Jeg håper de kan få fred til å jobbe videre. Min kritikk rettes til systemet denne skolen finnes i.

For noen uker siden skrev jeg innlegget «Smitten fra England». Da kommenterte områdedirektør i Osloskolen, Per Korsvik, og sa at han syntes det var trist at jeg bidro til myteskapning om Osloskolen, og enda verre at Andy Hargreaves gjorde det. Vi har hatt litt korrespondanse om temaet, og Korsvik har svart godt for seg på mine spørsmål. Jeg er allikevel ikke helt fornøyd, da jeg opplever at både Korsvik (Og forsåvidt alle andre som snakker opp Osloskolen) unnlater å innrømme hvilket system de tilhører.

I dag postet Korsvik et innlegg på facebookgruppa «Skoleledelse for fremtiden», der han utfordret Simon Malkenes til å svare på noen spørsmål, og gi sitt alternativ for en god ledelse av skolen. I diskusjonen som følger synes jeg at Korsvik avslører seg litt:

«Faner full autonomi foran styring i skolen»? Det finnes et alternativ, Korsvik, og det overrasker meg hvis du ikke kjenner det.

Andy Hargreaves, som sa at vi ikke skulle gå Oslo-veien, har sammen med Dennis Shirley skrevet bøkene om den fjerde veien. En kort oversikt over de fire veiene til skoleutvikling:

Den første veien

Lærernes frihet og fulle autonomi. 60-tallets skole. Rektor som ren administrator. Indre motivasjon som den eneste drivkraft for endring. Likeverd innad i profesjonen. Ansvarlighet, heller enn ansvarliggjøring. En bred og åpen læreplan.

Den andre veien

New public management. 80-tallets skole. Lærerstandarder og en tydeligere læreplan. Offentliggjøring av resultater og sterk styring etter mål. Svekkede fagforeninger.

Den tredje veien

Standardiserte prøver. Fokus på leseferdigheter og matte. Test-basert ansvarliggjøring. Undervisning for å oppnå satte måltall på testene. Resultatlønn. Næringslivet som drivkraft for endring. 2000-tallets skole.

Den fjerde veien

Lærere som drivkraft for endring. Likeverd og likhet vil føre til løft. Kollektiv ansvarlighet. Profesjonalitet. Demokratisk kultur. Elevstemmer. Lærende ledelse. Lærende organisasjon. Sterk fagforening.

Jeg kan forstå at man er redd for den første veien (selv om jeg faktisk tror at deler av skole-Norge er, og trives, der.) Jeg tror at vi i Norge kan snakke om en slags sammensausing av de to neste veiene. Dette er i mine øyne Korsviks enten-eller: den første eller den andretredje. Men ingen i Oslo vil innrømme at de er på en av disse, i følge Hargreaves og Shirley, litt gale veiene. De vil nok på mange måter hevde at de er på den fjerde veien. Med lærende fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Problemet er bare at den andretredje veien utelukker de andre, og det finnes unektelig mange elementer derfra i Oslo?

Ved å ansvarliggjøre har du ikke tillit til at rektorene og lærerne er ansvarlige. Ved å åpne for medbestemmelse og at alle skal høres, så har du stengt døren for medskapning. Verst av alt: Ved å gi resultatlønn, og skyfle rundt på skolefolk som ikke lykkes (vel og merke med veiledning, støtte og hjelp underveis), så styres skolen med frykt. Man ønsker i utgangspunktet elevenes beste, men tenk om når de gjør sitt beste så er det allikevel ikke godt nok, og så må jeg gjennom et styr og svare for meg, og kanskje jeg til og med går ned i lønn eller mister jobben? Klarer man å tenke elevens beste dersom det gjør at en ikke ivaretar egne interesser?

Den fjerde veien har hentet suksesskriterier fra skoler som lykkes, og Haugerud kunne godt vært en av dem. For alt jeg vet så kan skolen ha hatt sin enorme framgang fordi at lærerne sammen bestemte seg for å finne gode tiltak, og at de har ivaretatt alle aspekter ved skolen i denne løfteoperasjonen. At surmulerne som ikke ville være med, fant et annet sted å være, og at ledelsen var støttende og heiet fram den positive endringen, samtidig som de tilrettela og viste vei videre. Men jeg kan ikke vite, for dere har instruert lærerne til å snakke positivt om skolen. Ihvertfall ser det slik ut fra utsiden.

Når disse standardene, sammen med haugevis av annet materiale fra Osloskolen kommer ut, blir det stadig vanskeligere for meg å tro at det strenge målstyringsregimet er en myte. Spørsmålene fra Korsvik nedenfor er rettet til Simon Malkenes, men jeg tar meg den frihet å svare jeg også;

«Hva kan din rektor love meg om kvaliteten på din undervisning?»

Hun ville ikke brukt et ord som love, men hun ville sagt at hun følger sine lærere tett opp og har full tillit til at de gjør en god jobb i klasserommet. Dersom de ikke er fornøyd med noe, så ta gjerne kontakt.

«Hva kan din leder garantere når det gjelder din vurdering og dine tilbakemeldinger til mitt barn?»

Hun ville ikke brukt et ord som garantere, men sagt at vurdering skjer etter forskriften som sier at elevene skal ha tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger.

«Kan rektor love meg strukturerte og forberedte elev- og foreldresamtaler uavhengig av om jeg snakker med Malkenes eller Jensen?»

Hun ville heller ikke her brukt et ord som love, men sagt at selvsagt forbereder alle lærere sine samtaler, og her tas elevens faglige kompetanse opp, samt at det blir rom for spørsmål og samtale rundt elevens trivsel og sosiale kompetanse.

Tillit, profesjonalitet, fellesskap, læring og medskapning er nøklene. Ikke dokumenter som kan gi (falske) løfter og garantier.