Et gjesteinnlegg fra stormens øye

Jeg er veldig opptatt av hva som skjer i Osloskolen for tida, og leser alt jeg kommer over. Som alltid når det stormer i Oslo, så savner jeg lærerstemmene. På Facebook kom jeg over en særdeles god, nyansert og tydelig lærerstemme, som med 15 års fartstid fra to skoler i Oslo, har mer legitimitet og pondus enn meg til å uttale seg. Her kommer et gjesteinnlegg fra Marius Melgård, lektor på Frydenberg skole i Oslo, og jeg tenker at han i siste avsnitt virkelig peker på hvor hunden ligger begravd!

Det skrives og menes mye om skolen i Oslo, og med konflikten mellom byråd og UDEs ledelse i full sving, skrives det stadig mer. Jeg skal styre unna den saken i denne omgang, og jeg skal ikke bruke særlig tid på tillit versus kontroll heller. Dog vil jeg nevne at hvis byråkratiet «vinner» denne, er vi på god vei i retning en omkamp om 1884. Jeg er ikke helt sikker på at det er noe Høyre og kanskje særlig FrP ønsker, hvis de tenker seg litt ekstra om (det kan jo forresten hende at de allerede har gjort nettopp det på bakrommet…).
Dagens agenda er heller påstanden om at Osloskolen er fantastisk, at den har bedret seg dramatisk de siste 18 årene og at (nesten) ingen vil tilbake til det som var før. Denne påstanden gjentas av debattanter med helt ulik skolepolitisk agenda, og da skulle man jo tro at det stemmer, eller hva..?
Jeg har jobbet i Osloskolen i 15 av de 18 årene, og jeg føler det ikke helt sånn, men jeg vet samtidig at de som deler mitt ståsted, hovedsakelig er en del gjenstridige lærere og en mindre, men voksende, gruppe foresatte. Følelsen er at jeg har mindre tid til elever, bruker mer tid på møter og til mindre relevant byråkratisk arbeid. Samtidig gir elevene uttrykk for at de er mer frustrerte og slitne. Jeg skal komme litt tilbake til dette, men for meg er det først viktig å si at hvis det hadde vært slik at noen kunne vise at mine synspunkter bare er representative for middelaldrende grinebitere som mener alt var bedre før, ikke for virkeligheten i dag, så skulle jeg holdt fred. Det kunne faktisk vært nok om resultatene var spektakulære…
…og når så mange snakker om hvor bra det står til, så må man jo tro at det finnes dokumentasjon. Og det gjør det selvsagt, men hva er det man stort sett faller tilbake på? Nasjonale prøver og SSBs Skolebidragsindikator. Kritikken av bruken av nasjonale prøver som målingsverktøy har etter hvert økt, da prøvene i seg selv egner seg dårlig til det formålet. Man har i tillegg sett utstrakt manipulasjon av resultatene – fritak, øving til prøver og lignende – noe som gjør resultatene mindre reliable. Hva så med Skolebidragsindikatoren? Det virker jo å være gefundenes fressen for enhver skoleinteressert at man kan regne ut hvor mye hver enkelt skole bidrar til elevenes fremgang gjennom skoleløpet, og her gjør Oslo det veldig bra.
Det er imidlertid noen problemer her. Er det virkelig så enkelt at vi kan regne oss frem til dette? For all del, jeg stoler på at SSB har det metodiske på stell, men likevel fylles jeg igjen av lett skepsis. Den viktigste grunnen til denne skepsis, er at de resultatene som virkelig betyr noe for elevene – standpunkt- og eksamenskarakterer – ikke har den samme fortreffelige utvikling. Disse resultatene snakker man da også mindre om.
Tall er kjedelige greier, men jeg må likevel… Jeg forholder meg til 10. trinn, da det er ungdomsskolen jeg kan mest om, og jeg ser her på de fire skriftlige eksamensfagene, matematikk, norsk hovedmål, norsk sidemål og engelsk, snitt de siste fem årene:

Oslo:
Mat st.p. 3,66
Mat. eks. 3,56
Hov st.p. 3,88
Hov eks. 3,48
Sid st.p. 3,88
Sid eks. 3,52
Eng st.p. 4,08
Eng eks. 3,94

Nasjonalt:
Mat st.p. 3,56
Mat. eks. 3,24
Hov st.p. 3,82
Hov eks. 3,44
Sid st.p. 3,68
Sid eks. 3,32
Eng st.p. 3,94
Eng eks. 3,78

Tallene er offentlige, hentet fra Skoleporten hos UDIR. Man finner også tall for de andre fagene, og skulle man ønske det, kan alt brytes ned på fylkes-, kommune- og skolenivå. Det bør også nevnes at variasjonen i gjennomsnitt fra år til år er svært liten, med unntak for matematikkeksamensresultatene, der er det en dramatisk forbedring siste tre år. Jeg gjorde ellers den samme øvelsen for et par-tre år siden (da fant jeg imidlertid tall fra de siste ti årene), og tendensen var den samme: Det relative avviket mellom Oslos snitt og landsgjennomsnittet var marginalt. Hvorvidt det er statistisk signifikant får være opp til andre å vurdere.
Så hvorfor alt dette? Vel, jeg ønsker virkelig ikke å snakke ned skolen eller ansatte i skolen, for jeg tror at så godt som alle ønsker det beste. Jeg gjør det definitivt, og tross mine frustrasjoner, så har jeg blitt værende. Og selv om jeg ikke er uunnværlig, håper jeg at jeg kan bidra med noe.
Det jeg vil forsøke å bidra i denne teksten, er litt mer og relevant refleksjon.

Jeg er overbevist om at det største problemet vi står overfor, er at forskjellen i virkelighetsoppfatningen til lærere og til etaten har vokst seg skummelt stor. I samme slengen har skolelederne (særlig rektorene) rundt omkring på ulike skoler blitt dratt lenger vekk fra ansatte og elever. Også for dem er det blitt langt flere møter og mer tid som ikke går til arbeid lokalt. Hadde politisk og administrativ ledelse vist litt større åpenhet og velvilje og vært litt mer selvkritisk, mener jeg oppriktig at man hadde hatt større muligheter for å nå det uttalte målet om en bedre skole. Vi er dessverre ikke der per i dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s