Som skoleleder forstår jeg at det kan være vanskelig med en offentlig stemme som Simon Malkenes i personalet. Spesielt hvis jeg var uenig i kritikken som kom, eller dersom jeg hadde fått instrukser om å tøyle, dempe eller overse den. Jeg aner ikke hva som er tilfellet ved Ulsrud videregående, og vil heller ikke spekulere i det. Jeg vet heller ikke om Malkenes, i tillegg til å ytre seg offentlig, har varslet om kritikkverdige forhold gjennom kommunens varslingssystemer, og gjennom fagforening, men det har ikke egentlig så mye å si for dramaet som nå utspiller seg i Osloskolen. Sakens kjerne er at en i skolens ledelse kan ha helt eller delvis skrevet et kritisk innlegg om Malkenes, på vegne av skolens elever, og dermed gjøre nøyaktig det Malkenes kritiseres for i innlegget; å skyve elevene foran seg. I tillegg har man i kommunen satt i gang «en prosess» som kan ende i disiplinærsak mot Malkenes.

Jeg skal innrømme at noen ganger reagerer jeg på hvordan Malkenes fremsetter sin kritikk. Jeg tenker at det høres ut som han har et noe gammelmodig elev- og læringssyn når han beskriver en undervisningstime – men så får han fullføre ressonnementene! Jeg puster lettet ut, og tenker at jo – han er på lag med elevene. Malkenes fremstår for meg som en grundig og kunnskapsrik systemkritiker, som hverken kritisere elever, lærere, enkeltskoler eller -ledere, men et system som ikke tjener noen av dem. Slike stemmer trenger vi i den offentlige debatten, og det er totalt uholdbart om en ikke skal få lov til å praktisere i det systemet man kritiserer.

Å bruke eksempler fra skolehverdagen – realistiske eller reelle, gjøres nesten ukentlig i diverse kronikker og leserinnlegg om skole. Det i seg selv må være helt greit. At noen elever føler at Malkenes «henger ut» elever og skolen er også en helt grei reaksjon. En kan kanskje ikke forvente at de ser at det er hele systemet som kritiseres? Lokalavisa her i Gjesdal hadde nylig en sak der elever ved ungdomsskolen følte seg uthengt da rektor ved skolen brukte skolens hjemmeside til å informere om at de kjente til elever som var i rusmiljøer, og oppfordret foreldre til å følge med. Elevene mente at rektor på denne måten «hang ut» alle elevene ved skolen, selv om dette kun gjaldt noen veldig få. Jeg synes det er flott at elever sier ifra, og at en kan gå i dialog.

Jeg vet ikke hva som skjedde på Ulsrud, men et scenario jeg lett kan se for meg er at en lærer (eller skoleleder) fanget opp elevers mumling om en kjip lærer som dissa dem på dagsnytt atten. Hadde det vært meg ville jeg stoppet opp og snakket med elevene og spurt dem hva de tenkte. Jeg ville også prøvd å forklare at kritikken ikke var ment og rettet mot dem, men mot inntaksystemet. Dersom de fortsatt ønsket å ytre seg, kunne jeg kanskje til og med oppfordret dem til å skrive et leserinnlegg, og tenkt at der var jo mye læring i det. Derimot ville jeg ikke hjulpet dem med formuleringer, eller latt dem bruke tid på skolen til det, med mindre leserinnlegg stod på planen for norsktimen allerede. Elever har også ytringsfrihet.

Spørsmålet her er kanskje i hvilken grad det er elevenes ytringer som først ble publisert, eller noe som heller skulle vært i det fossile hjørnet av Si:D. Om så er tilfelle, er det i beste fall ekstremt uvørent og uprofesjonelt, og i verste fall et karakterdrap der elevene er våpenet. Utdanningsetaten i Oslo må rydde opp i dette, og forhåpentligvis forstår de i prosessen at deres stemoderlige behandling av ansatte kanskje skader omdømmet mer enn grundige systemkritikere, og at en kanskje heller bør lytte til disse.