Hjernen min har ligget i bløt i dette spørsmålet en stund.

Caroline Michaelsen sine notater, som denne gangen passet godt til innlegget mitt.

I januar skal jeg begynne å skrive masteroppgave med temaet, så da er det stort sett det jeg leser om for tida. I tillegg så er det jo slik at jeg gjennom 15 år i skolen har håndtert flere mobbesaker. Både min forståelse og kompetanse har endret seg over tid. Også fagfeltet har utviklet seg. I forbindelse med Spekter-saken sendte Klassetrivsel.no ut informasjon om hvordan de anså at saken berørte deres verktøy for kartlegging av klassemiljø. Der skriver de det nokså treffende, synes jeg:

«Som vi i Klassetrivsel forstår saken, kan den i bunn og grunn kokes helt ned til den etiske diskusjon om hvorvidt det er okay å spørre barn direkte om å navngi andre for å være de som mobber eller bråker. Og i denne diskusjonen kommer den premiss som utgjør de forskjellige grunnforståelser av mobbing. Satt på spissen, så ligger det i den ene forskertradisjon en grunnleggende forståelse av, at den som mobber andre, er en person med en form for defekt i personens sosiale kompass/noe aggressivt i personligheten og offeret er et svakt individ som ikke kan forsvare seg. Motsatt oppfattes mobbing i andre og nok nyere forskertradisjoner (f.eks. representert av Helle Rabøl Hansen), som et produkt av usikre sosiale konstellasjoner og gruppedynamikker, hvor alle mennesker har potensiale for både å bli mobbere og offer. Ut fra disse forståelser, vil noe som noen finner etisk i orden å spørre om, gå langt over grensen for andre.»

Det er utrolig viktig at dette diskuteres i kommunene og på skolene. Hvordan vi forstår mobbing påvirker måten vi håndterer det på, og kan gi vidt ulike konsekvenser. Den mest brukte definisjonen av mobbing er Dan Olweus sin:

«Mobbing kan kort defineres som gjentatt negativ eller ondsinnet atferd fra en eller flere personer, rettet mot en person som har vanskelig for å forsvare seg (Olweus, 1991, 2004).

For at en atferd skal kalles mobbing, er det ikke nok at noen opptrer aggressivt:

• Atferden må gjentas, og det må være en ubalanse i styrkeforholdet mellom partene.
• Den eller de som mobber må være den sterkeste parten, eller i hvert fall oppfattes slik.

Mobbing er ikke konflikt, men en type overgrep» (fra folkehelseinstituttet)

Den nyere forskningen som det refereres til i Klassetrivsel sitt infoskriv bruker videre definisjoner, som Ingrid Lund m. fl sin:

«Mobbing av barn er handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og muligheten til medvirkning.» 
  (Lund, Helgeland, Kovac, 2017 (in press)) (fra Barnevakten.no)

De lærde strides altså, og jeg anbefaler absolutt alle å lese mer om hva striden går ut på.

I min erfaring, i alle møtene med disse barna – som blir mobbet, og som mobber, så er det den siste definisjonen som best forklarer og beskriver det jeg ser skje. Det er selvsagt ikke helt svart/hvitt, men jeg trenger å forstå mobbing i en vid forstand for å håndtere de ulike utfordringene vi støter på. Mobbing foregår alltid i skjøre fellesskap, der barna går på nåler rundt hverandre, i usikkerheten om hva som vil skje om jeg reagerer sånn, eller sier det, eller kommer med de klærne eller ler på feil sted.

I slike skjøre fellesskap vil man kanskje finne noen som tilsynelatende har det bra, er øverst i hierarkiet eller bestemmer det meste. Men også i møte med disse vil en finne usikkerhet. Å beholde plassen på tronen oppleves som en kamp – eller en er så vant med rollen, at det bare ikke går an å bryte ut av den. Noen er opptatt av at alle skal ha det bra, og glemmer seg selv.

I motsatt ende vil vi finne de som ikke har opplevelsen av å høre til, som aldri får være en betydningsfull del av fellesskapet og som ikke får medvirke. Og selv om ting egentlig blir bedre  -at de andres handlinger som førte til dette opphører, så er selvbildet så skadet at de ikke lenger klarer å hevde plassen de nå er gitt. Det føles håpløst.

Dersom den førstnevnte gruppen blir møtt med stopp-samtaler og beskyldninger, kan det tenkes at de søker og skaper fellesskap som i ytterligere grad fjerner seg fra de voksne som griper inn, og de som er ekskludert. De ekskluderte får skylden for at de havnet i «trøbbel», og de voksne som grep inn blir fiender. Ingen er tjent med en slik situasjon.

Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal gripe inn når vi ser at noen sier eller gjør noe krenkende. På tomannshånd: «Jeg la merke til at du…., og jeg synes ikke det var greit. Kan du fortelle meg hvorfor du gjorde det?» Rolig og respektfullt. Lytte til barnet, forklare hvorfor atferden er krenkende, og hvorfor det ikke er greit. Avslutte med et smil og noe som tar brodden av.

Målet vårt må være å skape «gyldige vi» i solide fellesskap. Utdanningsdirektoratet opererte tidligere med en kronglete definisjon av ordet «inkludering» som går som følger: «Inkludering betegner en prosess og et mål hvor deltakelse i fellesskapet er bygd over forskjellene.» Denne har jeg gått fra å hate (pga kronglete), til å elske. Inkludering er både noe vi skal være i hele tiden, og det gir oss retning for hvor vi skal. Deltakelse i fellesskapet er bygd over forskjellene – vi skal heie på hverandres styrker, tåle hverandres svakheter og gi oss selv, og alle andre akkurat den plassen vi trenger for å være oss selv, sammen. Det er litt av et mål! Hvordan får vi til det?

I en dansk artikkel kommer Helle Rabøl Hansen med en teori om at sterkere elevmedvirkning kan være en nøkkel. Jeg har også stor tro på at gode og sterke relasjoner mellom voksne og barn (ALLE!) gir tryggere klassemiljø. Sikkert er det ihvertfall at det ikke er lett, og at jo lenger tid det har gått fra konstellasjonene skaptes, jo vanskeligere er det for alle parter å bryte ut av rollene sine. Derfor er også forebygging – fra aller første skoledag, uhyre viktig. Skolen må ha på plass systematiske planer for det forebyggende arbeidet – og til grunn for dette må en ha en gjennomtenkt og samstemt forståelse av mobbing. Til hjelp i arbeidet anbefaler jeg denne videoen, som og kan avslutte dette innlegget: Mobbing er barnas problem – men de voksnes ansvar.