Da jeg for et par måneder siden var på UDIR sin UiU-samling i Bergen, bet jeg meg merke i noe Eirik Irgens stadig sa, da han snakket om organisasjonslæring og læringsledelse. Han brukte uttrykket «tilstrekkelig god» der jeg ganske sikkert ville sagt «bedre». Det var en aldri så liten åpenbaring for meg. Utvikling og læring trenger ikke handle om å bli stadig bedre, men tilstrekkelig god(!)

Fra 2006 har «Vurdering for læring» liksom vært min greie. Det var det som var det nye i skolen da engasjementet mitt begynte å feste seg, og lærerhjertet begynte å banke. Takket være min daværende leder Øyvind Sørreime, fikk jeg være med på kurs med Sigmund Lieberg, og i UDIRs satsning «Bedre vurderingspraksis», der 77 skoler skulle lage og prøve ut kjennetegn på måloppnåelse. Øyvind hadde stor tro på at vurdering var det nye store i skolen. (På vei ut var flerintelligens, læringsstiler og portfoliovurdering?)

I årene som fulgte fikk jeg være med å holde kurs for andre lærere i kommunen, på skolemøtet for Rogaland og for lærere i Hammerfest. Jeg leste artikler, prøvde ut ting i klasserommet og skrev leserinnlegg. Ei venninne, og tidligere kollega, skal ha sagt i et referanseintervju, at jeg var «den i Stavanger så kan mest om VFL» (Det hender hun smører på pyttelitt tjukt..) Derfor var det ikke så lett for meg den første gangen jeg leste velskrevet kritikk av VFL.

Ikke lenge etter dette kom en kollega til meg og sa noe sånt som «Du Camilla. Eg har tenkt på någe. Du vett VFL? Kan det ver derfor ungdommane stresse sånn for tiå? For at me heila tiå fortelle di at di ikkje e goe nok?» Slik jeg husker reaksjonen min, såblunket jeg bare febrilsk med øynene, mens den kognitive dissonansen skapte røde bokstaver og alarmer med «Does not compute» i hjernen. VFL er kanskje ikke forenlig med et bankende lærerhjerte?

Det viktiste vi kan gi elevene er mestringsopplevelser. Gode, tilrettelagte oppgaver, der elevene er i sin proksimale utviklingssone, og kjenner på at de må strekke seg akkurat langt nok til at dopaminen strømmer ut og gir en følelse av indre stående applaus. Intensjonen i VFL-tenkningen trenger ikke stå i veien for dette, men i praksis tror jeg den gjør det. For i VFL er der alltid et «men». Det men’et som vi henger oss opp i. To stjerner og et stort MEN. Som da datteren min kom hjem fra barnehagen og sa hun ikke kunne 14. Hun sa ingenting om at hun hadde kjent igjen alle de andre tallene på kartleggingen. Det er sånn vi fungerer. Vi lar kritikken gnage hull på selvfølelsen.

Noe av det som skal kunne bøte på dette er å attribuere prestasjon til innsats. Carol Dweck, professor i psykologi, står bak den nyeste grenen som handler om vårt «mindset». Vi kan ha «fixed mindset» – der vi attribuerer suksess til våre evner, noe medfødt og urokkelig, eller vi kan ha «growth mindset», der vi ser suksess som frukter av hardt arbeid, og der alt kan læres. I skolen bør vi ha et vekstorientert tankesett, men kan vi også der gå for langt? Jeg kjenner elever som jobber fletta av seg, og allikevel ender opp med en treer i faget. Hva gjør det med selvfølelsen? Da er det kanskje bedre å være lat enn dum. Jeg er stygt redd for at også mindset-tenkningen fører elevene inn i prestasjonsjag og i psykisk uhelse. Bruk med omhu.

Så lenge vi har et karaktersystem, så vil skolen være prestasjonsorientert. Da er det vanskelig å lure elevene til å tro at innsats og mestring betyr noe. Inntil noen faktisk tar tak i det, så må vi heller lære elevene opp til at en toer eller treer kan være tilstrekkelig godt, dersom det krevde en viss innsats å oppnå dem. Er det noe ungdommen vår trenger, så er det å kjenne følelsen av å være god nok. Det er kanskje vår største oppgave nå, å gi dem det.