Det er krise i skolen og samfunnets bærebjelke er i ferd med å briste. Og det eneste det ikke snakkes om er det største problemet av dem alle: at rundt 90% av elevene synes skolen er drit kjedelig.
Og ja, jeg hører dere allerede. «Ungene har bare godt av å kjede seg», «Skolens oppgave er ikke å drive underholdning», «Man lærer gjennom motstand». Jeg hører, og jeg er til og med enig! Men jeg er også enig med pedagogikkprofessor Erling Lars Dale som en gang skrev at for en lærer å tillate at elevene kjeder seg, er som en lege å tillate at pasientene ligger på operasjonsbordet og dør.
For hva er det egentlig å kjede seg? Kjedsomhet er det som skjer i hjernen når den oppfatter at man holder på med noe som er meningsløst og ikke stimulerende. Dopaminnivået faller, og man kan kjenne på et fysisk ubehag og rastløshet. Og da skjer det som gjør at vi har godt av å kjede oss; det parasympatiske nervesystemet kobles på og tar oss i en hvilemodus der «Dagdrømmenettverket» kan lage nye koblinger og gi oss nye tanker og ideer. Og dagdrømming på skolen er fint nok det! Hvis man har tid, for at vi sitter på en lang skriveøkt og kikker ut av vinduet, og plutselig mottar den teksten som for en halvtime siden var så meningsløs og kjedelig at man koblet ut. Men dette er jo sjelden det som skjer. Dagdrømming på skolen er som oftest ikke like nyttig som den som skjer hjemme.
Så da må skolen drive underholdning? Tja. Litt kanskje? Vi må i det minste klare å koble elevene på. Det vi driver med må gi mening og skape et visst engasjement i hjernen, slik at dopaminet kan strømme og vi kan lære noe. For å lære noe så trenger hjernen at det sympatiske nervesystemet, og hjernens eksekutive funksjoner er i gang, men ikke overaktivert. Den hårfine balansen som vi finner i de akkurat passe utfordrende oppgavene, i det som oppleves som stimulerende og meningsfylt. Den proximale utviklingssonen. Og her treffer vi i følge elevenes egen rapportering kun ca 10%. Det hadde fortjent fete overskrifter og krisealarm, men er et absolutt ikke-tema i skoledebatten.
Og så finnes det noen snarveier til denne fine balansen, der de som opplever skolen som en bratt læringsbakke med mye motstand, kan få hjelp. Latter og glede fører nemlig til at hjernen koker opp hele cocktailen av hormoner som fører til trygghet og aktivering. Da strømmer både dopamin, endorfiner og oksytocin gjennom blodet, og gjør at vi har det bra. Selv har jeg startet timer med å si at i dag skal vi gjøre noe skikkelig kjedelig, og det blir kjempegøy! Så har elevene sittet i par og lest gangetabeller høyt mange ganger, og etterhvert fått merke at nå kan de jo faktisk 7-gangen helt utenat fordi de har hørt den 23 ganger lest opp på en halvtime. Trygt, fordi det ikke var noe vanskelig, og alle kunne være med, og gøy, fordi jeg sa at det kom til å være dritkjedelig og de faktisk merket at de lærte. Og meningsfullt på kort sikt, fordi vi gjorde det sammen, og fordi de skjønte at det gikk mye fortere å løse gangeoppgaver som tidligere var utfordrende.
Så jeg står fortsatt ved Dale; Vi kan godt tillate oss å holde på med kjedelige ting, men vi skal aldri la elevene kjede seg på skolen. Da lærer de ingenting.
(Dersom regjeringen på bakgrunn av dette blogginnlegget ønsker å sette ned et Kjedsomhetsutvalg, så rekker jeg herved opp hånda for å lede det, for få ting engasjerer meg så mye som det å skape en meningsfylt skole fylt av glede, latter og læring.)
