Når barn krenker voksne

Mitt forrige innlegg hadde tittelen «Når voksne krenker barn«. Der skriver jeg at vi i møte med barn og unge vi jobber med, alltid har ansvar for relasjonen til barnet. Det ligger i samfunnsoppdraget. Men ansvar er ikke det samme som skyld, og våre rettigheter som arbeidstakere skal også ivaretas. Noen ganger føles dette som en umulig balansegang, og vi ender nok ofte opp med både følelsen av skam og skyld – selv om vi verken burde skjemmes eller var skyldige.

Selv om vi vet at barns atferd er et språk, så krever det tid å lære seg språket, og selv om vi vet at barnet kan reagere med voldsomt sinne på det minste krav, så kan de være så uforutsigbare at selv når vi tror vi har lært oss språket, så fantes det fortsatt nyanser vi ikke hadde fanget opp. Da kan man plutselig få et spark, eller noe kastet mot seg.

I forsøket på å avverge, beskytte eller gripe inn, kan vi oppleve slag, bitt, kloring og ukvemsord vi knapt trodde fantes. Da reagerer også vi som mennesker, med frykt. Vissheten om barnets vonde start på livet, om diagnosen som gjør at barnet har et konstant stressnivå som minner mest om det jeg ville hatt om jeg ble ranet, om vanskelige hjemmeforhold, eller om mobbing på skolen, hjelper så lite når man kjenner blodet forsvinne fra hodet og musklene strammer seg, for nå tilsier adrenalinnivået at du bør flykte eller kjempe.

I møte med et barn, der du er den profesjonelle voksne, er ingen av alternativene gode – aldri. Du er dømt til å mislykkes, og det er en totalt uholdbar situasjon. Skammen kommer, ofte sammen med skyldfølelsen og selvbebreidelsen. Hva kunne jeg gjort annerledes? Burde jeg ikke klare å se dette?

På dette punktet i teksten pleier jeg å komme med forsøk på kloke ord, og tanker om hvordan utfordringene kan møtes, men her synes jeg det er vanskelig. Kolleger og ledere har et ansvar – og jeg er så glad for at da jeg selv var i en slik situasjon en gang,  hadde jeg uforbeholden støtte fra begge. Jeg er uendelig glad for at jeg ikke møtte en kollega som spurte «-Ja, men kunne du gjort noe annerledes i den situasjonen?» eller «Slik er hun aldri mot meg» (Jeg har selv gjort meg skyldig i begge, minst en gang hver).

Jeg tror vi bør behandle slike saker uten å snakke om parter og skyld. Min erfaring med voldsepisoder, eller andre krenkelser, er at «alle» føler skyld etterpå, og «alle» synes det er vondt og vanskelig det som skjedde – og kanskje er det slik at alle kan lære noe av det også? Med litt tid? Da må vi ha gode, støttende ledere og kolleger, gode rutiner for hvordan vi skal møte barna som er involvert, en solid rapporteringsordning og en robusthet som gjør at vi kan takle det internt og gå videre.

Det er viktig at slike saker belyses også i ulike media, men jeg skulle ønske at det i større grad skjedde gjennom statistikk og generelle beskrivelser, heller enn gjennom enkeltsaker der en kan risikere å henge ut og stigmatisere både enkeltelever og -lærere. Det er også krenkende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s