Forrige uke delte mat-influenser Hanne-Lene Dahlgren en instagrampost der hun viste hvor lett det var å komme seg inn på åpen-linje-videotjenesten Omegle på barnets «læringsbrett». Det tok ikke mange sekundene før hun fikk se live-strøm av en mann som onanerte. Og selvsagt slår hun alarm. Nå får hun møte med kunnskapsministeren, og ber nok om at det ryddes opp ved å fjerne skjermen.

Ja. Det er alvorlig at barn kan søke opp og finne skadelig innhold på nett. Det er også alvorlig at barn kan bli kontaktet av overgripere på nett. Og det er alvorlig at barn kan bli utsatt for blotting på skoleveien, eller at de blir utsatt for overgrep fra noen i en nær relasjon. Og jeg håper at det jeg skriver nå ikke oppfattes som jeg tar lett på det: Disse grusomme tingene er en del av den risikoen som dessverre finnes i et åpent samfunn. Men vi kan ikke ta høyde for alle eventualiteter ved å fjerne alle potensielle kilder til fare. Da har vi ikke noe liv igjen. Så hva gjør vi for å sikre oss best mulig for farer på nett og læringsbrett?

Her kunne jeg snakket mye om hvitlisting av nettsider, sterke filtre og andre mer eller mindre tette sikkerhetsnett som hadde gjort det mulig å fortsatt ha disse læringsbrettene, men på et eller annet punkt der, så er det lite læring og mye brett. Men alternativet kan ikke være en totalskjerming av barna. At de ikke under noen omstendigheter skal kunne ha tilgang til en en nettleser. Internet må anses som en del av den virkelige verden, og på samme måte som vi lærer barn å ferdes i trafikken, så må barn også lære seg å manøvrere seg på nett. Først med en trygg forelder som holder i hånda og viser veien, og etterhvert på egen hånd med mor og fars stemme i bakhodet som sier tydelig at de skal oppføre seg pent, ikke snakke med fremmede, og at det er trygt å komme hjem og fortelle dersom det har skjedd noe dumt.

Jeg forstår behovet for å beskytte barn ved å fjerne alt som er farlig og ubehagelig her i verden, det er tross alt et av de sterkeste instinktene vi har. Men grunnen til at vi har disse instinktene er jo nettopp fordi at vi som foreldre skal ha og ta det ansvaret, gjennom å oppdra, sette grenser, veilede og overføre verdier. Jeg skulle ønske jeg hadde en god oversettelse for «Parenting, not pampering», for det er det som er den mest nærliggende og logiske retningen for meg, som mor. Snakk med barnet. Sørg for at barnet kommer til deg dersom noe ubehagelig har skjedd. Forklar og vær åpen. Trøst. Ikke lag en polstret verden uten farer, hverken i livet eller på nettet.

Men det ser ut til at selvrettferdigheten og troen på at kampen mot skjermen er både riktig og viktig har vunnet fram, langt forbi det punktet der vi kan prøve å roe ned og stoppe opp før vi roper alarm. Det var jo veldig beleilig for skjermaktivistene, da, at et flertall av svar i en nylig høring, stemte ja til at digitale verktøy skal brukes med «særskilt varsomhet» i småskolen. Som både Utdanningsnytt og Aftenposten har forstått, betyr det i effekt «skjermkutt i småskolen». For når influenser-foreldres alarmisme får styre skolepolitikken, så blir en liten setning i læreplanen til et reelt forbud mot digitale verktøy i småskolen. Det synes jeg er skikkelig trist, både for de som rakk å bli skikkelig gode på det, og for alle som nå går glipp av mulighetene til det.