I går ble jeg utfordret av en på Bluesky (nye og myyyyye bedre twitter, som endelig begynner å bli befolket med skolefolk og kranglefanter også!) til å skrive fem gode grunner til digitalisering av skolen, og fem utfordringer. Jeg velger å bruke det tullete sekkebegrepet skjerm, fordi det er liksom det barnet heter nå.Tenkte dette var en god balanseøvelse for meg, så velger å skrive det her.

Fem gode grunner til å ha skjerm i skolen

• Enten vi liker det eller ikke, så skjer mye av livet og arbeidslivet på skjerm. Teknologier som krever en skjerm finnes absolutt over alt – og tanken er som oftest er at disse teknologiene skal være hjelpemidler, som gjør livene våre enklere. At skjermer er noe som kun skal gjemmes bort på et datarom på skolen, er unaturlig i dagens samfunn. De må ha en like integrert plass der som ellers i livet, til bruk av teknologier som er hensiktsmessige i opplæringen.
• En god del av de teknologiene som gjøres tilgjengelig via en skjerm, er svært gode verktøy for elever med vansker innenfor lesing og skriving. At alle har opplæring i og tilgang til slike verktøy bidrar både til mindre stigmatisering for de som faktisk trenger det, og kan bidra til at en tidligere oppdager vansker.
• Elever i hele den vestlige verden melder at motivasjonen for skole synker. Jeg tror ganske bestemt, at en god del av årsaken er at skolen ikke oppleves relevant og nyttig for elevenes liv her og nå, i den virkelige og digitale verden. Jeg tror at en viktig nøkkel for å snu denne utviklinga, er at skolen anerkjenner og bruker elevenes livsverden (også den digitale) for å forankre og forklare innholdet i lærestoffet. Da trenger man også tilgang til internett, helst via en skjerm.
• Barn og voksne, alle sammen, ser ut til å slite med noen grunnleggende (i mine øyne) forståelser av hvordan internett henger sammen, av hvordan mappestrukturer og digitale arkiv og menysystemer fungerer og bygges opp. Her kan en like gjerne bruke tavle og kritt for å tegne og forklare, men når elever skal øve selv, bør de kunne gjøre det ved hjelp av en skjerm.
• Skjermene gir mulighet til levende bøker, med tekst, tale, interaktive oppgaver, bilder og videoer. De kan spare lærere for betydelig mye tid i planlegging, og de kan skape skreddersydde opplegg til hver enkelt elev.

Fem utfordringer med skjerm i skolen

• Fortsatt er det slik at langt fra alle lærere opplever seg som kompetente nok til å kunne bruke digitale verktøy og teknologier som krever en skjerm, på en sånn måte at den beriker elevenes læring. Dette har tatt tid, og vil fortsatt kreve tid. (Min frykt er at i dagens skjermdebatt, så er det kanskje ikke så farlig lenger…)
• Noen elever vil ha vansker med å regulere seg selv i møte med fristelser på skjermen, og vil kreve mye oppfølging av voksne – og det er både tidkrevende og utmattende. (Etter min erfaring så er de som har ekstremt restriktive skjermregler på fritiden godt representert her, sammen med elever som opplever komplekse og alvorlige utfordringer i livene sine)
• At skjermene sendes med hjem kunne stått begge steder. For noen i grisgrendte strøk er det den eneste kilden til å kommunisere med venner på fritiden, eller å delta i en digital ungdomskultur, mens for andre er den en kilde til å bli eksponert for skadelig innhold før foreldre kommer hjem fra jobb (hvis vi legger til grunn at enheten er uten noen form for beskyttelse). Jeg ser ikke noen veldig gode grunner til å sende enhetene hjem, men det er kanskje også for at jeg er mot lekser? Dessuten er det dessverre slik at skolene ofte mangler god nok infrastruktur til å kunne oppbevare og lade enhetene trygt på skolen – grunnet plassmangel og ressursknapphet.
• Det er dypt problematisk at foreldre kan være erstatningspliktige dersom enheten blir ødelagt. Barn burde i alle tilfeller regnes som en force majeure hos forsikringsselskapene.
• Enhetene som brukes på skoler er ikke gode arbeidsverktøy i lengden. Selv klarer jeg ikke å arbeide skikkelig uten to skjermer, mus og tastatur. Skikkelig størrelse på skjermen og et solid tastatur burde være minstekrav.

Hva jeg mener veier tyngst, skjønner nok de fleste – men jeg mener at utfordringene absolutt er reelle, og må løses. Jeg tror derimot ikke den linjen som nå legges fra kunnskapsminister og regjering vil bidra på noen annen måte enn å feie utfordringene under et teppe. Disse må møtes i og av skolene.