Jeg bruker ganske mye tid på sosiale medier. Sikkert for mye. Ganske ofte blir jeg også opprørt, irritert og frustreret over det jeg møter på sosiale medier. I det siste, og kanskje spesielt den siste uka, har jeg blitt spesielt opprørt over det som ser ut til å være en voksende aversjon mot balanse og nyanser.

Det startet, som dere sikkert skjønner, med skjermbrukutvalgets rapport som kom på mandag, og mottakelsen den fikk av både kunnskapsminister og hennes fanebærere. Men det var ikke bare her jeg fant tegn på at vi voksne er så korrumpert av ekkokamrene vi befinner oss i at vi ikke lenger evner å nærme oss noe med balanse og nyanser.

For et år siden på denne tiden var vi på sykehuset med vår datter som nettopp hadde fått påvist diabetes type 1, og denne uka markerte vi verdens diabetesdag ved å kle oss i noe blått. Via sosiale medier fant jeg også ut at den uavhengige gruppa Kostreform markerte denne dagen, blant annet ved å spre misinformasjon om diabetes 1. Her framstiller de det livsviktige hormonet insulin, som et medikament som forsterker den underligende sykdommen. Det kommer ikke tydelig fram om de kun snakker om diabetes type 2, eller begge typer. Men for å være helt tydelig – en person med type 1 dør, ved å sakte men sikkert sulte ihjel, dersom de ikke får behandling med insulin. Kostholdsekstremisme kan være like farlig som andre typer ekstremisme.

Og jeg ser det på andre områder også. Forholdet mellom problembasert læring og direkte instruksjon, som jeg har skrevet om før, er også noe som diskuteres uten rom for nyanser og balanse av mange på nett – helt på grensen til det konspiratoriske og ekstreme. For et par uker siden skrev flere lærerutdannere en kronikk der de ønsker seg en ny skolereform. Selv om der er mye klokt der, så legges det opp til en falsk dikotomi mellom kunnskap og kompetanse – som selvsagt har vært deilig agn på sosiale medier. Og kanskje er det nettopp denne falske dikotomien som har gjort at man har fokusert på verbene (kompetansen) i læreplanen mer enn substantivene (kunnskapen)?

Et annet eksempel, også fra sosiale medier, som fikk meg til å tenke denne uka, handlet om hundetrening. Noen hadde bedt om et tips til å få bort en uvane hos hunden, og tipsene rant inn. Men trådstarteren hadde prøvd alt, og ingenting virket. Da var det en som foreslo at i stedet for å prøve 10 nye ting, kanskje en skulle prøvd litt hardere på det første? Hundetrening krever tid og tålmodighet. Det er det ganske mye i livene våre som gjør, men hvis vi vil ha raske, enkle og tydelige svar på alt, så blir faktisk ingenting bedre.

Poenget mitt er at det ser ut til at flere og flere områder i (de digitale) livene våre blir blottet for nyanser og balanse. Og det er jo dette vi har blitt advart mot. For er det ikke litt skummelt at noen skriver en kronikk der de sier at et balansert, nyansert og kunnskapsbasert dokument er meningsløst? Vil vi faktisk ha kaninhullene og ekkokamrene? Der hele det komplekse livet vårt heller følger universelle naturlover, der alt har enkle og tydelige svar, og alt kan årsakforklares med korte tips og løses med kostnadslette lovreguleringer?

Jeg er dypt takknemlig for skjermbrukutvalgets konklusjoner, og tenker at det krever mot å mane til balanse og nyanser, i en tid der voksne ikke har tid og lyst til å ta den harde veien mot bedring. I en tid der det graves grøfter overalt, enten det er trening, kosthold, undervisning eller skjermbruk – noen dypere og mer ekstreme enn andre, synes jeg faktisk det er utrolig forfriskende at noen bygger en vei. Jeg skal gjøre mitt beste for å gå på den framover -selv om den noen ganger er veldig smal.

Og for å være helt ærlig, jeg er mye mer bekymret for – og bruker langt mer energi på å forebygge, at min far skal sette bort hele arva mi i en bitcoin-svindel, enn at ungene skal forsvinne ned i et kaninhull på TikTok. Om noe, burde vi satt en øvre aldersgrense på sosiale medier. Det er vi voksne som er, og har, problemet.