Bloggen min fyller 10 år denne måneden, og da har det vært naturlig å ta et lite tilbakeblikk. På mange måter ser det ut til at verden nesten har stått stille de ti siste årene. I 2014 var nyhetsbildet fullt av kuldebølger, skogbranner, krig og konflikt – i Gaza, i Ukraina og i Syria. Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO dette året, og grunnloven vår feiret 200 år. I skolen ble det streik etter at medlemmene stemte nei i en uravstemning om ny arbeidstidsavtale.

Men det er mye annet å se tilbake til i 2014 også, og noen ting som ikke har stått stille. På den store ungdomsskolen jeg jobbet, hadde vi 3 datarom og to traller med klassesett med bærbare PC’er på den tida. På datarommene hendte det titt og ofte at noen hadde fjernet en tast eller fem fra et tastatur, eller snudd skjermbildet slik at det stod på høykant (ctrl+alt+ ->) før de logget seg av. De bærbare PC’ene var som regel også et sjansespill, men de fikk ihvertfall alltid en grundig overhaling før eksamen. Det var mye styr, med booking av rom eller PC’er og utstyr som ikke virket – mens vi så at stadig mer kunne og burde løses digitalt, om det enn var så banalt som å gi elevene en skrivemaskin. Vi drømte om en-til-en løsning, og så jo at det var veien det gikk. I videregående hadde det allerede noen år vært et krav at elevene skulle kjøpe sin egen PC (og ikke lenger kjøpe lærebøker), men retningslinjer fra UDIR om dette kom først i 2015. Noen nabokommuner var helt i startfasen med å ta i bruk Ipad, men kun som pilotprosjekt på noen skoler, og med følgeforskning fra Universitetet i Stavanger. Vår rike nabo i øst, en kraftkommune med få innbyggere, hadde så vidt jeg husker allerede kjøpt inn PC’er til alle sine elever. På et tidspunkt så jeg en reklame for Microsoft surface, og tenkte at det var tingen(!). Jeg tror - at hadde det vært økonomi for det, og en infrastruktur som ivaretok administrasjon og vedlikehold, så hadde det vært PC’er vi gikk for den gang. Året etter kom chromebookene, og det ble en naturlig løsning for alle de som ikke allerede hadde hoppet på Ipad-toget.

Noe av det jeg husker godt fra tiden før 1:1, var hvor vanskelig det var å tilpasse for elever med dysleksi og språkvansker. For det første måtte det søkes til hjelpemiddelsentralen om å få PC og eventuelt annet nødvendig utstyr – og ja, det høres litt sutrete ut, men har dere sett de skjemaene fra NAV? Så hadde vi alltid noen elever som ikke ville skille seg ut, og ta frem PC’en mens alle satt med skrivebok og blyant – og det er både veldig trist, og litt forståelig når man er 13-15. Nå har alle elever tilgang til, og får opplæring i de verktøyene, og de som har behov for det har kanskje noen ekstra hjelpemidler i tillegg – men relativt usynlig. Elever som har hatt chromebook siden de startet i første klasse ser ikke dingsen sin som en kilde til underholdning, men som et verktøy til å skrive, regne og noen ganger lese på. I tillegg til å lage og redigere videoer, podcaster, plakater, presentasjoner og kode legoroboter på.

Jeg er supertakknemlig for den digitaliseringen vi har hatt i skolen – og på mange måter synes jeg den har gått for sakte! Jeg synes allikevel at det er viktig og bra at skolefolk stadig diskuterer, er skeptiske og nysgjerrige til KI og andre nyvinninger. De deltar på, og lager konferanser – de deler av erfaringer og meninger i sosiale media og utdanningsnytt – og jeg skulle ønske at de gjorde det mye, mye mer! Men jeg skjønner jo også at de blir dritt lei – for hvem er det nå som får legge premissene for debatten? Jo det er arkitekter, barnebokforfattere og skuespillere, som såvidt meg bekjent aldri har satt sin fot i et klasserom som lærer. Og det verste av alt er at de klarer å skremme opp både foreldre, lærere og ministre med dommedagstankene sine og oppropene på (ironisk nok) sosiale medier! Det er en skam! Det jeg ønsker meg nå, er et opprop mot folk uten peiling på hva de snakker om som premissleverandører for skolepolitikk. Noen som signerer?

(Denne bloggposten har blitt redigert mange ganger i løpet av de siste dagene, og jeg beklager at det er en blanding av feiring av tiårsdag og sinnesutbrudd mot ludittligaen, men nå er jeg så sint at jeg kan kjenne nyrene pumpe ut kortisol i blodet mitt, etter at jeg fant ut at det ikke var nok med et opprop, nå måtte de ha et til. , så nå må det bare ut, rotete eller ei. FREEEES!)