Da jeg gikk på ungdomsskolen lærte vi masse om personlig økonomi i mattetimene. Det handlet om billån og boliglån, om forsikringer, verdiavskrivning og budsjettering. 20 år senere jobbet jeg som mattelærer på ungdomskolen, og i læreplanen fantes ett mål som handlet om økonomi. Oppgavene elevene møtte handlet nok oftere om bedrifter eller sommerjobber, og der excel bare burde være middelet, ble det nok målet. Det var liksom viktigst å lære om hvordan ting skulle settes riktig opp i excel, for å kunne få full uttelling på eksamen. Innholdet om personlig økonomi var borte, og igjen stod ungdommer som var bittelitt engstelige for hvordan det egentlig virker når man skal få seg en leilighet, og litt urolige for å møte et voksenliv der man skal ta ansvar for seg selv. Derfor trenger vi – nok en gang, innhold i skolen som setter unge i stand til å mestre livene sine.

Det var med stor interesse jeg leste om kritikken av det nye tverrfaglige temaet «Livsmestring og folkehelse» i Morgenbladet forrige helg. Professor i psykologi ved universitetet i Oslo, Ole Jacob Madsen, skriver om sin frykt for at lettvinte metoder, skreddersydde quick-fixes og annen slangeolje skal finne veien inn i klasserommene. Den frykten deler jeg. Han skriver også interessant om sammenknytningen mellom høyrepolitikk og psykologifaget, før han spør: «Både livsmestringens tilsynelatende klasseblindhet og forebyggingens tette slektskap med politikken reiser uunngåelig spørsmålet om livsmestring i skolen er å betrakte som et politisk nøytralt virkemiddel. Eller om det er reinspikket høyrepolitikk, muliggjort av nyttige psykologer som først og fremst er glade for å bli spurt, der man legger til rette for individuell tilpasning, og ikke omveltende samfunnsendringer, eksempelvis av innholdet i skolen?»

Her faller jeg litt av. Er ikke det nye tverrfaglige temaet en endring av innholdet i skolen? For all del – jeg har hele tiden ment, og mener fortsatt, at fagfornyelsen ikke kommer til å gi de store endringene i unges selvrapportering av psykisk helse, så lenge vi ikke røsker mer opp i de strukturene i skolen som faktisk pekes på som stressfaktorer av de unge selv; lekser, presentasjoner og karakterjag i et system og miljø som ofte er lagt opp til rangering og konkurranse. Dersom livsmestring faktisk blir fortsått som stressmestring, og elevene skal trenes opp til å tåle at vi durer på som før, så er jeg like skeptisk som Madsen. Men hvis livsmestring = stressmestring, så må livet = stress, og det er vel ikke sant? I overordnet del heter det: «Livsmestring dreier seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv». Som aktuelle temaer nevnes blant annet fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi. Handler ikke dette om kunnskap og innhold?

For tre år siden hadde vi temaet «Livsmestring og psykisk helse» for hele ungdomstrinnet ved min forrige skole. I forkant spurte jeg elevene på tiende trinn hva de tenkte at var viktig å lære seg før de ble voksne. Svarene handlet mye om personlig økonomi, om rus, livsstil og seksualitet. Både da, og ofte ellers, omtalte elevene disse temaene som relevante (Noge me faktisk trenge å lera). I selve temaukene delte vi elevene inn i familier som måtte søke jobb, søke lån, kjøpe hus, bestille ferie, møte uforutsette hendelser og sette opp regnskap og budsjett over forbruket sitt. I tillegg sørget vi for at elevene fikk kunnskap om følelser og mental helse. Ingen power-posing og stressmestring, men kunnskap. Det tror jeg er kjempeviktig! Jeg husker engang jeg fortalte i en klasse at vi mennesker leter etter ansikter i ting, og brukte som eksempel kvistene i en panelvegg. En av elevene sperret opp øynene og sa at hun trodde det var bare hun som gjorde det, og tenkte at hun var skikkelig rar som gjorde det. Kunnskap om hva som er «normalt» å ha av tanker, opplevelser og følelser, er absolutt relevant innhold for skolen, og har ikke hatt en plass før nå. Jeg håper at vi får til denne delen først og fremst gjennom relasjonen mellom barn og voksne på skolen, ved at vi voksne fremstår som hele mennesker med erfaringer og historier som de unge kan lære av. Hvis du er voksen og har jobb, er det godt mulig at du ikke trenger kurs for å undervise livsmestring!

Videre håper jeg at flere vil være med på strukturendringene som kanskje må til for å faktisk gi ungdommene en bedre psykisk helse. Et eksempel for meg er dette med presentasjoner. I min egen ungdomskoletid kan jeg huske en eneste gang jeg hadde presentasjon for resten av klassen. Da hadde jeg attpåtil spurt læreren min om ikke jeg kunne få «undervise» om urtidsmennesker og den mennesklige evolusjonen når vi skulle ha om det. Min presentasjon på ungdomsskolen var altså frivillig. Det sier vel ganske mye om hvem jeg var som elev, og hvem jeg er som person. Jeg elsker å presentere, formidle og foredra – gjerne foran store publikum. Jeg har også valgt meg en yrkesretning som lar meg gjøre det! Langt i fra alle – egentlig ganske få, trenger faktisk åresvis med trening i å presentere et emne, for de aller færreste, som ikke liker det, kommer noen gang til å få bruk for det i livet og yrket sitt! Hvorfor skal det da ha en så fordømt stor plass i skolen? Hvorfor er det et mål at alle elever skal klare å stå foran en klasse, snakke tydelig og høyt, uten å fikle og helst ganske løsrevet fra manus? Hvorfor?!

(rant ferdig)

Konklusjonen min; Der jeg ønsket meg en omstrukturering av skolesystemet, og grundige refleksjoner om hva skole skal være, fikk jeg en fagfornyelse. Jeg synes endringene er skritt i riktig retning – og at de tverrfaglige temaene er gode. Vi trenger livsmestring på timeplanen. Ikke som stressmestring eller ferdighetstrening i å analysere egne følelser, men i form av innhold og kunnskap som oppleves og er relevant for elevene når de møter voksentilværelsen, slik at livet ≠ stress.

(Og slutt med alle presentasjonene!)